YT YouTube2Text

YouTube2Text → Transcripts → Synnøve Solbakken – Full lydbok (Bjørnstjerne Bjørnson)

Synnøve Solbakken – Full lydbok (Bjørnstjerne Bjørnson) — Transcript

by Lydbok Online · 31,185 words · 4,754 segments · language en · Watch on YouTube

Open in transcriber Summarize with AI Download SRT/VTT

Full transcript

0:02Sunnø ved Solbakken av Bjørnstjerne
0:05Bjørnson.
0:07Boken blir lest av Elsa Lystad.
0:14Første kapittel.
0:18I en stor dal kan det være et til alle
0:21sider frittliggende høyt sted som solen
0:24bærer stråle på fra den går opp og til
0:27den faller.
0:29Og de som bor tettere under fjellene og
0:31sjeldnere får sol kaller da dette sted
0:34en solbakke.
0:36Den det her skal fortelles om bodde på
0:39en sådan hvorav gården hadde sitt navn.
0:43Der la sneen seg sist om høsten. Der
0:46brånet den også først om våren.
0:51Gårdens eiere var haugianere og kaltes
0:54lesere fordi de hadde det travlere med å
0:56lese i bibelen enn andre folk.
1:00Mannen het Guttdorm og konen karen.
1:04De fikk en gutt som døde for dem.
1:06Og i tre år kom de ikke på den østre
1:09side av kirken.
1:13Etter dette tidsforløp fikk de en jente
1:16som de kalte opp etter gutten. Han hadde
1:19het Syvert og hun ble døpt Snøv da de
1:22ikke fant noe nærmere.
1:25Men moren kalte hennes Sunnøve fordi hun
1:28så lenge barnet var lite hadde for å
1:30vane å legge min til. Og det da syntes
1:33henne å falle lettere.
1:36Hvordan det var og ikke var. Den tid
1:39jenten ble større, kalte alle hennes
1:41synneøve etter moren. Og de fleste sa at
1:44de mannene mine var ikke så fageren
1:46jente vokset der i bygden som synd ved
1:49Solbakken.
1:51Hun var ikke gammel før de hver
1:53prekensøndag tok henne med i kirke.
1:56Skjønt Synnevi først ikke visste bedre
1:58enn at presten sto og kjente på
2:00slavebent, som hun så sitte like
2:03nedenfor prekestolen.
2:06Dog ville faren hun skulle være med for
2:08å få vanen, sa han. Og moren ville det
2:11samme, da ingen visste hvorledes hun i
2:13midlertid ble passet hjemme.
2:17Var der på gården noe lam, kid, eller
2:20noen liten gris som vanntrivdes, eller
2:23en ku, noe ondt kom over, ble det alltid
2:26gitt syndøve til eiendom. Og moren
2:29syntes å vite at fra den stund kom det
2:31seg. Faren trodde ikke riktig det kom
2:34derav.
2:36Men det var i alle fall det samme. Hvem
2:37av dem eide feet når det blått trivdes?
2:42På den andre side i dalen og tett under
2:44det høye fjell lå en gård som het
2:47Granlen,
2:49så kallet fordi den lå midt i en stor
2:52gransskog, den eneste i hvid omkrets.
2:57Eierens olddeefar hadde vært blant dem
3:00som lå i holsten og ventet russen.
3:03Og fra denne ferd bar han fremmede og
3:06forunderlige frøsorter med hjem i
3:08tornistret.
3:10Dem plantet han rundt sine hus, men i
3:12tidens lengde var en etter en gått ut.
3:16Kun noen grankongler, som sært nok var
3:19kommet iblant, hadde satt sterk skog og
3:22skygget nå husene til alle sider.
3:25Holstfareren hadde het Torbjørn etter
3:28sin bestefar. Hans eldste sønn Semun
3:32etter faren. Og således hadde på den
3:34gård eierne skiftvis het Torbjørn og
3:38Semun opp i umindelige tider.
3:42Men det ord gikk at i granl hadde bare
3:46annenhver mann lykken med seg. Og det
3:48var ikke han som het Torbjørn.
3:52Da den nuværende eier Semun fikk den
3:55første sønn, tenkte han mange der ved,
3:59men Tore dog vanskelig bryte sliktens
4:01skikk og kalte han derfor Torbjørn,
4:04grunnet han da over om ikke gutten kunne
4:06oppdra slik at han kom forbi den
4:08skjevnen, snakket hadde lagt i hans vei.
4:12Han var ikke riktig viss på det, men han
4:15syntes merke stridig sinn hos gutten.
4:19Det skal plukkes ut. sa han til moren.
4:22Og så snart Torbjørn var blitt tre år,
4:25satte faren seg stund om hen med et ris
4:28i hånden. Tvang ham så til å bære alle
4:31vedtrær tilbake på sin plass. Ta opp
4:34igjen den koppet,
4:36klappe katten som han hadde kløpet.
4:39Men moren gikk gjerne ut når det sinn
4:42kom over faren.
4:45Semun undret seg ved at alt som gutten
4:48ble større, var det mer å rette hos ham.
4:51Og det uaktet at han stadig ble
4:53strengere medfaren.
4:55Han holdt ham tidlig til boken og lot
4:57ham gå med på marken for å kunne ha et
4:59øye med ham. Moren hadde stort hus og
5:02småbarn. Hun kunne ikke mer enn klappe
5:04og formane sønnen hver morgen hun kledde
5:06på ham og tale sakte med faren når
5:10helligdagene samlet dem. Men Torbjørn
5:13tenkte når han fikk hugg fordi A B sa ab
5:18og ikke ba.
5:20Og fordi han ikke fikk lov til å gi
5:22lille Ingrid risen ga ham.
5:26Det er dog underlig at jeg skal ha det
5:28så slemt og alle småsøskennene mine skal
5:31ha det så godt. Da han var mest omkring
5:34faren og han ikke torde tale synderig
5:37til ham, ble han ordknapp. Skjønte ikke
5:40fåtenkt.
5:42En gang unnslapte ham dog mens de dro på
5:45det våte høye. Hvorfor er alt høyet tørt
5:48og inne der over på Solbakken og her er
5:51det vått?
5:52Fordi de har oftere sol enn vi.
5:56Det var første gang han la merke til den
5:59solglans der borte han titt hadde sittet
6:01og gledet seg ved. Sto han selv utenfor.
6:06Siden den dag falt hans øyne oftere på
6:09solbakken enn før.
6:11Ja, sitt ikke der og gap," sa faren og
6:13gav ham et puff. "Herover må vi slite
6:16det vi kan, både liten og stor. Skal vi
6:18få noe i hus?"
6:21Semun skiftet tjenestegutt da Torbjørn
6:23kunne være omkring 7-8 år. Aslak het den
6:27nye, og han var nok allerede vireist,
6:30skjønte han blått var unggutten enda.
6:33Den kvelden han kom var Torbjørn gått i
6:35sengs, men den neste dag han satt og
6:38leste slo en døren opp med et sånt spark
6:41som han aldri hadde hørt før. Og det var
6:44Aslak der kom drivende med et stort
6:46fange ved. Slengte det med fart ned på
6:48gulvet så skiene føk til alle sider.
6:52Selv hoppet han høyt i været for å
6:53trampe sneen av seg og for hvert hopp
6:56ropte han. "Det er kaldt!" sa
6:58trollbruden. Hun satt i is til beltet.
7:03Faren var ikke inne, men moren sopte
7:06sneen sammen og bar den stilltine ut.
7:10"Hva glaner du etter?" sa Asslag til
7:12Torbjørn.
7:14"Ikke etter noe", svarte denne for han
7:17var redd.
7:19"Har du sett den hanen som du har bak i
7:21boken der?"
7:23"Ja, han har fullt av høns omkring seg
7:26når boken er lukket i. Har du sett det?"
7:30Nei, så se etter.
7:33Gutten så gjorde
7:36det er en tosk, sa Aslak til han.
7:39Men fra den stund hadde ingen den makt
7:42over ham som Aslak.
7:45Du kan ingenting, sa Aslak en dag til
7:47Torbjørn. Denne piltet som sedvanlig
7:50etter ham for å gi akt. Jo, jeg kan til
7:53den fjerde part. Pytt. Nei, du har ikke
7:56engang hørt om trollet som danset så
7:58lenge med jenten til solen rant og det
8:01revnet som en kalv der spist surmelk.
8:05I sine levedager hadde Torbjørn ikke
8:08hørt som egen kunnskap på en gang. "Hvor
8:12var det?" spurte han. "Hvor?" "Ja, det
8:17jo det var borte på Solbakken der."
8:21Torbjørn stirret.
8:23Har du hørt om han som solgte seg til
8:25fanden for et par gamle støvler?
8:28Torbjørn glemte å svare så forundret var
8:30han. Du tenker vel på hvor det var? Hæ?
8:35Det var også borte på Solbakken der.
8:37Riktig like ned i den bekken du ser.
8:41Vår herre bevar oss. Det står dårlig til
8:44med din kristendomskunnskap,
8:46sa han videre. Du har vel ikke engang
8:49hørt geti henne kar i trestak?
8:52Nei, han hadde ingenting hørt. Og mens
8:54Aslak nå arbeidet fort, fortalte han
8:57enda fortere. Og det var om kar trestak,
9:00om kvernen som malte salt på havsens
9:03bunn, om fanden med tresko på, trollet
9:06som fikk skjegget fast i en trestamme.
9:08De syv grønne jomfruer som nappet håret
9:11av skyttepers legger mens han sov og
9:13umulig kunne våkne, og alt sammen
9:16foregikk borte på Solbakken.
9:21"Hva i Guds navn går det av gutten?" sa
9:24moren, den neste dag.
9:26Han har nå stått på kneet der borte på
9:28benken og sett utover til solbakken fra
9:30det ble lyst.
9:32"Ja, i dag har han det travelt", sa
9:34faren som lå og hvilte seg den lange
9:36søndag.
9:38"Og folk sier han har festet synd
9:40solbakken," sa Aslak. Men folk sier jo
9:44også som la han til.
9:48Torbjørn forsto det ikke riktig, men ble
9:51ilrød over hele ansiktet.
9:55Da Aslak gjorde oppmerksom på det, krøp
9:58han ned av benken, tok sin katekismus og
10:01satte seg hen og lese.
10:04"Ja, trøst deg med Guds ord du", sa
10:06slak. "Du får henne så ikke allikevel."
10:11Da det led så langt frem i uken at han
10:14tenkte de hadde glemt det, spurte han
10:16moren ganske stille
10:18til han var unserelig ved det.
10:21Du, hvem er synne for Solbakken?
10:26Det er en liten jente som en gang skal
10:28eie Solbakken.
10:31Har hun ingen trestak da?
10:34Moren så forundret på ham. "Hva er det
10:36du sier," sa hun.
10:39Han følte det måtte være noe dumt å
10:41tidde.
10:43En har aldri sett vakrere barn enn hun
10:45er. La moren til. Og det har hun fått i
10:48lønn av vår herre fordi hun bestandig er
10:50snill og bra og flittig til å lese.
10:54Nå visste han det også.
10:57En dag semun hadde vært i marken sammen
10:59med Aslak, sa han om kvelden til
11:01Torbjørn:
11:03"Du skal ikke oftere være sammen med
11:05tjenestegutten."
11:07Men Torbjørn aktet ikke videre på det.
11:10Så lød det en stund etter.
11:13"Dersom jeg ser deg sammen med ham, går
11:16det deg ikke godt."
11:18Da snek Torbørnen seg etter ham, når
11:20faren ikke så det.
11:23Denne kom over dem der de satt og talte
11:25sammen. Da fikk Torbjørn pryl og ble
11:28jaget inn.
11:30Men siden passet Torbjørn Aslak opp når
11:32faren ikke var hjemme.
11:35En søndag faren var i kirke
11:38gjorde Torbjørn ugang hjemme. Aslak og
11:41han kastet snball på hverandre.
11:44Nei, nei, du kveler meg, ba Torbjørn. La
11:47oss kaste sammen på noe annet.
11:50Aslak var straks ferdig. Og så kastet de
11:53først etter den spinkle gran borte ved
11:55buret og så etter burdøren og endelig
11:58etter burvinduet.
12:01Ikke vinduet, sa Aslak, men listen
12:03omkring det. Torbjørn traff i midlertid
12:06ruten og blek.
12:08Ah, pytt. Hvem får vite det? Kast bedre.
12:12Han gjorde så, men traff nok en.
12:16Nå vil jeg ikke mer. I det samme kom
12:19hans eldste søster, liten Ingrid, ut.
12:22Kast etter henne du. Torbjørn var straks
12:25ferdig. Jenten gråt og moren kom ut. Hun
12:29ba hde inne. Kast, kast, visket Aslak.
12:35Torbjørn var helt og opphyset. Han
12:37gjorde så. Jeg mener du går fra vettig
12:40jeg, sa moren og rente mot ham. Han
12:43foran og hun etter gåren rundt. Aslak lo
12:47og moren truet. Men der fikk hun fatt i
12:50han opp i en snedrive og ga seg i ferd
12:53med riktig å denge han. Jeg slår igjen
12:56jeg. Det bruker de her.
13:00Moren holdt forundret inne og så på ham.
13:04Det har en annen lært deg, sa hun og tok
13:06ham stilltti ved hånden og førte ham
13:08inn.
13:09Hun sa ikke et ord mer til ham, men
13:12stelte godt for han småsøsken og talte
13:15med dem om at nå kom far snart hjem fra
13:18kirken.
13:20Da begynte det å bli dyktig hett i
13:21stuen.
13:23Aselak ba om å få lov til å besøke en
13:25slektning. Det fikk han straks.
13:28Men Torbjørn ble meget mindre da Aslak
13:31var godt. Han hadde fryktelig ondt i
13:33magen og var så klam i hendene at han
13:36svette boken når han tok i den. Bare mor
13:39ikke ville si noe til faren når han kom
13:41hjem, men å be om det fikk han seg ikke
13:44til.
13:46Alt han så på skiftet utseende og stueet
13:50sa bank, bank, bank, bank.
13:56Han måtte opp i vinduet og se på
13:57solbakken. Den lå alene til sned, stille
14:01og perlet i solen som bestandig. Huset
14:05sto og lo ut av alle ruter, og det var
14:08visselig ikke en eneste i stykker. Røken
14:11f forferdelig glad opp av pipen, så han
14:14kunne forstå at de også der kokte for
14:17kirkefolket.
14:19Der gikk bestemt Syndve og så ut etter
14:23faren sin og skulle slett ikke ha hugg
14:25når han kom hjem.
14:27Han visste ikke hva han skulle ta seg
14:29til
14:31og ble på en gang så kjærlig mot sine
14:33søstre at det var ingen ende på det.
14:37Ingrid var han så god mot at han ga
14:39henne en blank knapp som han hadde fått
14:41av Asslak. Hun tok ham om halsen og han
14:44tok henne om halsen. Kjære Vesle Ingri
14:48min er du sint på meg? Nei Vesle
14:51Torbjørn du kan gjerne kaste som egen
14:54sne du vil på meg.
14:56Men der trampet en sneen av seg i
14:58svalgangen.
15:01Det var ganske riktig faren.
15:03Han syntes mild og god og det var enda
15:06verre. Nø sa han og så seg omkring.
15:11Og det var forunderlig at ikke stuere
15:13ramlet ned.
15:16Moren satte maten frem.
15:18Hvordan står det til her? spurte faren i
15:21det han satte seg og tok skje opp.
15:24Torbjørn så på moren, så tårene kom han
15:26i øynene.
15:28Og jo, sa hun rent utrolig langsomt. Og
15:33hun ville si enda mer. Det så han nok.
15:39Jeg ga Aslak lov til å gå ut, sa hun.
15:43Det var nun den gang, tenkte Torbjørn.
15:45Han tok på å leke med Ingrid som om han
15:48ikke tenkte på noen verdenssting.
15:51Så lenge hadde faren aldri spist.
15:55Og Torbjørn ga seg til sist i ferd med å
15:57telle hver bit. Men da han kom til den
16:00fjerde ville han se hvor meget han kunne
16:03telle opp imellom den fjerde og den
16:05femte. Og således gikk det i stykket for
16:07ham.
16:09Endelig reiste faren seg og gikk ut.
16:14Rutene, rutene
16:17klirret for ørene på ham, og han så
16:20etter om de var hele. De som var i
16:21stuen.
16:23Jo, de var hele alle sammen.
16:26Men nå gikk også moren ut.
16:29Torbjørn tok liten Ingrid i fang og sa
16:32så blitt at hun måtte forundre et stirre
16:34på ham.
16:37Vi to skal leke guldronning i en vi.
16:41Det vil hun da gjerne. Og så sang han
16:44mens benene skalv under ham.
16:48Vesleblomme, eneblomme, hør nå litt på
16:51meg. Og vil du være kjæresten min, så
16:54skal du få en kåpefin av fløyel og gull,
16:57av pæler full, tittelig duttelig deia.
17:01Og solen skinner på heia.
17:04Og så svarte hun, guldronning,
17:07perledonning, hør nåe litt på meg. Jeg
17:10vil ei være kjæresten din. Jeg vil ei ha
17:14kåpen fin av fløyel og gull av perler
17:17full. Dittel i duttel i deia og solen
17:20skinner på heia. Men som nå denne lek
17:23var best i gang, kom faren inn og satte
17:26øye visst på ham.
17:29Han trykket Ingrid tettere i fang og
17:31falt slett ikke av stolen.
17:34Faren vendte seg bort, sa ingenting.
17:38En halv time gikk. Han hadde en intet
17:41sagt. Og Torbjørn ville nesten begynne å
17:44være glad. Men Tor ikke.
17:47Han visste ikke hva han skulle tro da
17:50faren selv hjalp til å kle av ham.
17:54Han begynte så smått å skjelve igjen.
17:57Da klappet faren han på hodet og strøk
18:00hans kinn.
18:02Det hadde han ikke gjort så langt
18:03tilbake gutten kunne huske. Og derfor
18:06ble han så varm om hjertet og over hele
18:08kroppen at frykten rant av ham som is
18:12for solstikk.
18:14Han visste ikke hvorledes han kom i
18:16seng. Og da han verken kunne gi seg til
18:18å synge eller rope, la han hendene
18:21stille over kors. Ba Fader vår seks
18:24ganger fremlengs og baklengs, ganske
18:28sakte,
18:30og følte i det han sovnet inn at det var
18:33da ingen på Guds grønne jord han holdt
18:36slik av som faren sin.
18:39Den neste dag våknet han i en
18:42forferdelig angst fordi han ikke kunne
18:44skrike,
18:46for han skulle nå allikevel ha pryl.
18:49Han slo øynene opp, merket til stor
18:53lettelse at han bare hadde drømt,
18:56men merket også snart at en annen skulle
18:59nettopp ha pryl, og det var Aslak.
19:03Semuun gikk opp og ned av gulvet og
19:06Torbjørn kjente nok den gangen.
19:10Den noe lille, men undersettsige mann så
19:12en og annen gang under de buskede bryn
19:15således hen til Aslak, at den nok følte
19:18hva som lå i luften. Aslak selv satt
19:21oppe på bunnen av en stor tønne og
19:24dinglet med bena.
19:26Han hadde som settvanlig hendene i
19:28lommen og luen på hodet trykket lett
19:32ned, så at det tykke mørke hår stakk i
19:35dusker frem under skyggen.
19:37Den litt skjeve munnen var enda
19:39skejevere og hele hodet holdt litt på
19:42skakke og så til semun fra siden under
19:46halvt lukkede øyelokk.
19:50"Ja, gutten din er gal nok", sa han.
19:53Men verre er det at hesten din er
19:55trollskremt.
19:58Semun stanset.
20:00Du er en gap, sa han, så det drømnet i
20:03stuen. Og Aslak lukket øyenlokkene enda
20:06tettere til.
20:08Semuren gikk på ny.
20:11Aslak satt en stund stille.
20:14Jogg er den trollskremt jo. Og skottet
20:18etter ham for å se hva virkning det
20:19hadde.
20:21Nei, den er skogredd er den, sa Semun
20:24fremdeles gående. Du har felt et tre
20:27over den i marken, din uvårne slusk og
20:30derfor kan ingen lenger få den til å gå
20:32rolig der.
20:34Aslak hørte en stund på dette.
20:37Ja, ja, tro det du. Troen skjemmer
20:40ingen, men jeg tviler på den. Gjør
20:43hesten din god igjen, la han til og
20:45skubbet seg i det samme lenger inn på
20:47tønnen og dekket for ansiktet med den
20:49ene hånd.
20:51Semun kom ganske riktig hen til ham og
20:53sa sakte, men uhyggelig nok,
20:56"Du er en ond
20:59semunn lød borte fra åren. Det var
21:03Ingebjørk, konen som tysset på ham,
21:05liksom hun satt og tysset på den minste
21:07som var redd og ville skrike. Barnet
21:10hadde tid før og nå tidde også semun."
21:14Men han stakk dog sin for en så
21:16undersettsig mann. meget lille neve like
21:19opp under nesen på Aslakk og holdt den
21:22der en stund i det han lutet seg frem og
21:25brente han med øynene i ansiktet.
21:28Derpå gikk han som før og så hen til ham
21:31en og annen gang i hast. Aslak var meget
21:35blek, men lo dog med det halve ansikt
21:37over til Torbjørn i det han holdt en
21:40side ganske stram som vendte mot Semun.
21:45Vår herre gi oss godt hållmod.
21:48sa han om litt, men bøyde i det samme
21:50albu opp som for å avbøte et slag.
21:55Semun stanset tvert og skrek med all sin
21:58stemme i det han satt foten i gulvet, så
22:01Aslak gav seg.
22:04Nevn ikke ham du.
22:08Ingebør reiste seg med speedbarnet og
22:10tok han mildt i armen. Han så ikke til
22:13henne, men lot og i de samme armen
22:15falle.
22:17Hun satte seg. Han gikk at opp og ned,
22:21men ingen sa noe. Da dette varte en
22:24stund, måtte Asslag til på ny.
22:28Ja, han har vel megetet å bestille på
22:31granlen han.
22:34Semun, semunnen, hvisket Ingebjør. Men
22:39før det nådde frem, var Semun alt raset
22:42hen til Aslak som satte foten for Semun
22:45grep ham i foten og trøyekraven og
22:48kastet ham like ut av døren.
22:51Konen Torbjørn og alle barnene skrek og
22:54ba for ham, og hele huset sto i jammer.
22:59Men semun etter ham husket ikke på å
23:01lukke døren ordentlig opp, men spente
23:03restene til side. Tok ham annen gang,
23:07bar ham ut. av svalgangen og ut på
23:09gården, løftet ham høyt og kastet ham
23:12med all makt ned igjen. Og da han merket
23:14at der var for meget sne til at han
23:16kunne slå seg til gangs, satte han kneet
23:19på hans bryst og for ham like opp i
23:21ansiktet, løftet ham tredje gang bar ham
23:25til et mer snefritt sted, som en ulv der
23:28drar en sønderrevet hund. slapp ham
23:31atter ned igjen før han knegikk ham. Og
23:35ingen kunne vite hvorledes dette hadde
23:37endt dersom ikke Ingebjør var styrtet
23:40imellom med speedbarn i armen.
23:43"Gjør oss ikke ulykkelige", skrek hun.
23:47En stund etter satt Ingebjørg i stuen.
23:51Torbjørn kledde seg.
23:53Faren gikk atter opp og ned. Drakk nå og
23:56da litt vann, men hånden dirret slik at
23:59vannet fløy over koppen og klasket i
24:01gulvet.
24:03Asla kom ikke inn, og Ingebjørg gjorde
24:06om litt mine til å gå ut. "Bli inne", sa
24:09han, som var det ikke til henne han
24:11talte. Og hun ble inne.
24:15En stund etter gikk han dog selv.
24:18Han kom ikke inn igjen. Torbjørn tok sin
24:21bok og leste uavlatelig uten å se opp.
24:25Skjønte han ikke samlet en setning.
24:28En stund senere på formiddagen var huset
24:31i sin gamle orden. Skjønt alle hadde en
24:34følelse over seg som etter fremmed
24:37besøk.
24:39Torbjørn våget å gå ut, og den første
24:42han møtte utenfor døren var Aslak, som
24:45hadde lesset alt sitt høy på en kjelke.
24:48Den kjelken var Torbjørns.
24:51Torbjørn stirret på ham, for han så
24:55stygg ut. Blodet var klebet fast til
24:58ansiktet og smurt hvitt utover. Han
25:01hostet og tok seg ofte for brystet.
25:05Han så en stund stilltidende på
25:07Torbjørn.
25:08Og så brøt han sterkt frem.
25:12Jeg liker ikke øynene dine, gutt.
25:15Dermed skrevet han over kjelken, satte
25:18seg og akte nedover. "Du får se til hvor
25:22du finner kjelen," sa han og lo i det
25:25han enda en gang vendte seg og rakte
25:27tunge til ham.
25:30Da reiste Aslak,
25:33men i den uke som fulgte, kom lensmannen
25:37dit.
25:39Faren var stundene borte. Moren gråt og
25:43hun var også et par ganger borte.
25:46Hva er det, mor?
25:49Å, Aslak har forvolt alt sammen.
25:54Så en dag grep de liten Ingri i at hun
25:57satt og sang. Å du livsalige verden, nå
26:01er jeg lei av din ferden. Jenten stikker
26:05foten frem. Gutten går fra sine fem.
26:08Matmor blander vann i mat. Matfar ligger
26:11lang og lat. Katten er den klok i huset.
26:16Han stjeler rømmen av kruset.
26:20Det ble vel et spurlag etter hvor hun
26:22hadde lært den visestump.
26:25Jo, det var av Torbjørn.
26:28Denne ble meget redd og sa at han hadde
26:30lært den av Aslak. Det ble sagt til ham
26:33da at dersom han selv sang eller lærte
26:35henne flere slike viser, fikk han hugg.
26:39Like etter kom liten Ingrid til å banne.
26:43Torbjørn ble at kalt til og Semun mente
26:45at det var best han fikk litt av riset
26:47med det samme. Men han gråt og lovte så
26:51fagert for seg at han slapp for denne
26:53gang.
26:56Den neste prekensøndag sa faren til ham:
26:59"I dag skal du slippe å gjøre ugang
27:01hjemme. Du skal følge med meg til
27:04kirke."
27:07Annet kapittel.
27:12Kirken står i bondens tanke på et høyt
27:15sted og for seg selv.
27:18Fredlyst med gravers høytid omkring.
27:22Messens livlighet inne.
27:25Den er det eneste hus i dalen hvorpå man
27:28har anvendt prakt og dens spir rekker
27:31derfor også litt lenger enn den synes å
27:33rekke. Dens klokker hilser langveis hans
27:37gang dit den rene søndagsmorgen. Og han
27:40løfter alltid på luen til dem som vil
27:43han si dem et takk for sist.
27:47Der er et forbud mellom ham og dem som
27:50ingen kjenner.
27:52Tidlig sto han vel i den åpne dør og
27:55lyttet til dem, mens kirkefølge dro i
27:57stille tog forbi nede på veien.
28:01Far laget seg til, men han selv var for
28:04liten. Han forb da mange forestilling
28:07med denne tunge sterke lyd som regjerte
28:10mellom fjellene en time eller to, og
28:13jomet fra det ene til det annet.
28:16Men en var uadskillig fra dem. Rene nye
28:20klær, skinnende kvinner, pussede hester
28:23med blanke seletøy.
28:27Og når de så en søndag ringer over hans
28:30egen lykke, der han selv i splitter nye,
28:33men for store klær, går stø ved sin fars
28:37side og skal for første gang derhen, ja,
28:40da er det jubel i dem.
28:44Da kan de vel slå alle dører opp for hva
28:46han vil få se. Og på tilbakeveien når de
28:49larmer henover hodet, en tungt og
28:52vuggende på sanger, messer, prekenord,
28:56der jager og jages av hva øye på samme
28:59tid har opptatt. Altertavlen, drakter,
29:02personer. Da velver de også en gang for
29:06alle tak over dette samlede inntrykk og
29:09vi inn den mindre kirke han. derefter
29:13bærer i sitt indre. Litt eldre må han
29:16gete til fjels. Men når han den vakre
29:19dugfulle sommermorgen sitter på stenen
29:22med kyrene nedenfor seg og hører
29:24kirkeklokkene over deres bjeller, da
29:27blir han toksindig,
29:29for det klinger i dem noe lyst, lett
29:33lokkende der nedefra.
29:36Tank om kjenninger ved kirken. Glede når
29:39man er der. Enda større når man har vært
29:42der. God mat hjemmet, far, mor, søsken.
29:45Lek på volden den glade søndagskveld.
29:49Og det lille hjertet gjør oppstanden i
29:51brystet. Men det ender dog alltid med at
29:54det var kirkeklokkene som lød.
29:58Han tenker seg om og finner til sist en
30:00halv salmestubb. Han kan Den synger han
30:04med foldede hender og et langt øye ned i
30:07dalen. Sier så en liten bønn ovenpå.
30:11Springer opp. er glad og støter i luren
30:14så det skraller i fjellene.
30:17Her i de stille fjellaler har en kirken
30:20sin særskilte tale til enhver alder sitt
30:23eget syn for et hvert øye.
30:26Meget kan ha bygd imellom, men aldri noe
30:29over.
30:31Den står voksen og ferdig for
30:34konfirmanten med opprakt finger halvt
30:38truende halvt vinkende for ynglingen som
30:41har gjort sitt valg. Bredkuldret og
30:43sterk over mannens sorg romlig og mild
30:47over oldingen som er trett.
30:50Midt under gudstjenesten innledes og
30:52døpes de små barn. Og de er bekjent nok
30:56at under denne handling er andakten
30:59størst.
31:02Man kan derfor ikke tegne norske bønner,
31:05fordervede eller ufordervede uten et
31:08eller annet sted å støte sammen med
31:09kirken.
31:12Det kan virke som en ens formighet, men
31:15det er kanskje ikke det verste.
31:17Dette være sagt en gang for alle, ikke
31:20nettopp for det kirkebesøks skyld som
31:22her kommer.
31:25Torbjørn gledet seg til turen og synet.
31:29Fikk forunderlig mange farver i øynene
31:31utenfor kirken. Følte den stillhetens
31:35tyngde som lå over alle og alt innenfor
31:38da messen ennå ikke var begynt.
31:42Og skjønt han selv ikke husket å bøye
31:44hodet da bønnen ble lest, var det dog
31:48som bøyd ved synet av flere hundre bøyde
31:51hoder.
31:54Sangen gikk og alle sang på en gang
31:56omkring ham. Så det ble han nesten
31:59forferdelig.
32:01Så hensunken satt han at han skvatt opp
32:05som av en drøm da deres benk sakte ble
32:08åpnet for en som tråtte inn.
32:11Etter ent sang tok faren denne mannen i
32:14hånden og spurte:
32:17"Står det godt til på Solbakken?"
32:20Torbjørn fikk øynene opp, men hvorledes
32:23han så eller ikke så, var det liten
32:26forbindelse å søke mellom denne mannen
32:29og noe slags trolldom. Det var en mild,
32:32lyselett mann med store blå øyne, høy
32:35panne og høy i sete.
32:38Han smilte når en talte til ham og sa ja
32:41til alt sammen, Semun sa, men var ellers
32:44fåtalende.
32:47"Der kan du få se henne synne", sa faren
32:50i det han lute seg ned til Torbjørn og
32:52tok han på kneet og pekte over på
32:54kvinnefolkbenken.
32:57Der sto en liten pike på kneet oppe på
33:00benken og så utover rekkverket. Hun var
33:04enda lysere enn mannen.
33:06Så lys at han aldri hadde sett maken.
33:09Hun hadde røde flaggerbånd i luen,
33:12hvitgult hår innunder og lover over til
33:15ham, så han en lang stund ikke kunne se
33:18på annet enn hennes hvite tenner.
33:21Hun holdt en skinnende salmebok i den
33:23ene hånd og et sammenlagt rødgult
33:26silketørkle i den andre og moret seg nå
33:29med å slå lommetørkle på salmeboken.
33:33Jo mer han stirret, d hun. Og han ville
33:37også stå på kne på benken liksom hun.
33:41Så nikket hun. Han så en stund alvorlig
33:44på henne. Så nikket han. Hun lo og
33:47nikket en gang til. Hanikk etter og en
33:51gang til. Og enda en gang. Hun lo, men
33:56nikket ikke mer. For om litt da han
33:59atter hadde glemt det, så nikket hun.
34:03Jeg vil også se, hørte han bak seg og
34:06følte i det samme en dra ham etter
34:08benene ned på gulvet, så han var nær ved
34:11å falle. Det var en fiskgåren liten enn
34:14som nå arbeid seg tappert opp i hans
34:16sted. Han hadde også lyst med et strid
34:19hår og en butt nese.
34:22Asla kan nok lært Torbjørn hvorledes de
34:25slemme gutter han møtte i kirke og skole
34:27skulle tas. Torbjørn knep derfor gutten
34:30bak, så han ville til å skrike, men
34:34holdt inne og kravlet i dette sted meget
34:37fort ned gjennom benken og tok Torbjørn
34:39i begge ørene. Denne grep fatt i hans
34:42lugg og satt ham inn under seg.
34:45Han skrek enå ikke, men bed Torbjørn i
34:48låret. Torbjørn trakk det tilbake og
34:51satte hans ansikt like lukt i gulvet.
34:55Da ble han selv tatt i trøyekraven og
34:57løftet opp som en halmsekk.
35:00Det var faren som satt ham i fang. Var
35:03det ikke kirken? Fikk du pryl? Vket han
35:05ham han ham han i øret og trykket hans h
35:07sånn så det s like ned i foten.
35:11Han husket på Syndøet og så over.
35:15Hun sto der enå, men så stirrende og
35:18fortapt at han begynte å ane hva han
35:21hadde gjort. at det måtte være noe
35:23riktig galt.
35:25Så snart hun merket at han så på henne,
35:28krøper ned av benken og var ikke mer å
35:30se.
35:32Der kom klokkeren, der kom presten frem.
35:36Han hørte og så vel på dem. Der kom
35:39Atter klokker og Atter prest. Men en
35:42satt han der på farens fang og tenkte,
35:45skal hun ikke snart si opp igjen?
35:49Den gutten som hadde trukket ham ned av
35:51benken satt på en skammel lenger inni i
35:53benken. Og hver gang han ville reise seg
35:56fikk han en puff i ryggen av en gammel
35:58jen som satt og dubbet, men våknet
36:00regelmessig hver gang han gjorde mine
36:03til å reise seg.
36:05Skal hun ikke snart si opp igjen, tenkte
36:08Torbjørn og hvert rødt bånd som han så
36:11røre på seg rundt omkring, minnet om dem
36:14hun hadde og hvert tilstaset bilde i den
36:17gamle kirke var enten nettopp så stort
36:20eller litt mindre enn henne.
36:23Jo, der stakk hun hodet opp, men straks
36:27hun fikk se ham trakk hun det alvorlig
36:29ned igjen.
36:31Blokkeren kom frem og presten enda en
36:34gang. Det ble ringet og mannen reiste
36:37seg. Faren talte atsakte med den lyse
36:41mannen. De gikk sammen over til
36:44kvinnefolkben hvor man også hadde reist
36:46seg. Den første som kom ut derfra var en
36:50lys kone som smilte liksom mannen, men
36:54dog mindre.
36:55Hun var ganske liten og blek og holdt
36:58Snøvet ved hånden. Torbjørn straks like
37:02mot henne, men hun trakk seg hurtig unna
37:04ham rundt om morens kjole. "La meg
37:08være", sa hun.
37:10"Han der har nok ikke vært i kirken
37:12før," sa den lyse kone og la hånden på
37:15ham. "Nei, derfor slåss han også den
37:18første gangen han er der," sa Semun.
37:22Torbjørn så skamfull opp på henne og
37:24derfra på Syndø som syntes enda
37:27alvorligere.
37:29De gikk alle ut, de eldre i samtale, men
37:33Torbjørn etter Syndøve som trakk seg
37:35tettere til moren hver gang han kom
37:38henne nær.
37:40Den annen gutt så han ikke mer.
37:43Ute på Kirkevollen stanset de og begynte
37:46en lengre samtale.
37:48Torbjørn hørte flere ganger Aslak nevne
37:51og da han var redd for at det også
37:53skulle tales litt om ham selv med det
37:55samme, trakk han seg tilbake.
37:59"Du skal ikke høre dette," sa moren til
38:01Synneve. "Gå en smule bort, vennen min."
38:05"Ja, gå bort," sier jeg.
38:08Syndve dro seg nølende tilbake.
38:11Torbjørn gikk da nærmere hen til henne
38:13og så på henne. Og hun så på ham. Og
38:16sånn sto de en lang stund.
38:19Bare så på hverandre.
38:22Endelig sa hun. Fy.
38:26Hvorfor sier du fy? spurte han. Fy, sa
38:30hun enda en gang. Fy skamme deg, la hun
38:33til.
38:35Hva har jeg da gjort?
38:37Du har slåss i kirken og mens presten
38:40sto og messet. Fy.
38:43Ja, men det er lenge siden.
38:47Dette slo henne og hun sa om litt er det
38:51deg som heter Torbjørn Granljen
38:54Ja. Og det er deg som heter Syndøver
38:57Solbakken?
38:58Ja.
39:00Jeg har bestandig hørt at du var sånn en
39:02snill gutt. Nei, det er ikke sant. For
39:05jeg er den slemmeste av alle oss hjemme,
39:08sa Torbjørn.
39:09Nå har jeg aldri hørt, sa Sunnøve og slo
39:12de små hendene sammen. Mor, mor, han
39:15sier stille og gå bort møtte henne fra
39:19den kant. Og hun stanset, ventet der
39:22langsomt og baklengs tilbake med de
39:25store blå øynene heftet på moren.
39:29"Jeg har bestandig hørt at du var så
39:31snill", sa Torbjørn.
39:34Ja, det er somme tider når jeg har lest
39:36det, svarte hun.
39:39Er det sant at det er så masse med
39:41nisser og troll og annet vondt borte på
39:44deres kanter? spurte han og satte hånden
39:46i siden, den ene fot frem og støtte seg
39:49på den andre, nettopp som han hadde sett
39:52Aslak gjøre det. Mor, mor, vet du hva
39:55han sier? Han sier, "La meg være, hører
39:59du, og kom ikke hit før jeg kaller på
40:01deg.
40:03Hun måtte at langsomt og baklengs
40:05tilbake i det hun puttet en snipp av
40:07tørkle inn i munnen, bet fast og trakk i
40:11det. Er det slett ikke sant at hver natt
40:14så spiller det i haugene der borte?
40:17Nei.
40:19Har du aldri sett troll da? Nei.
40:23Men i Jesu navn. Fy, det skal du ikke
40:26si.
40:28Og pytt er ikke farlig, sa han og
40:30spyttet mellom tennene for å vise henne
40:31hvor langt han kunne spytte.
40:34Jo, jo, sa hun. For så kommer du til
40:39Tror du det? spurte han betydelig
40:41mykere. Ti han hadde blått tenkt seg at
40:43han kunne få hugg for det. Og nå sto
40:47faren så langt borte. Hvem er den
40:49sterkeste over på deres side? spurte han
40:52og satte luen litt mer på den ene kant.
40:55Nei, det vet jeg ikke. Ja, på vår side
40:58er det far. Han er så sterk at han
41:01pryler Aslak. Og du kan tro Aslak er
41:04sterk. Jaså. Han har en gang tatt og
41:08løftet en hest. En hest? Ja, det er så
41:12sant. Så sant. For han har selv fortalt
41:14det.
41:16Da tvilte jo heller ikke hun.
41:19Hvem er Aslak? spurte hun.
41:22Det er vel en slem en, kan du tro. Han
41:25far prylte ham slik at her i verden er
41:27nå aldri en mann blitt prylt slik før.
41:31Slåss dere der borte hos dere? Ja,
41:34sommetider sa. Gjør ikke dere det hos
41:37dere? Nei, aldri.
41:40Hva gjør dere da? Og mor steller maten,
41:45strikker og syr.
41:47Det gjør Kari også, men ikke så godt som
41:50mor. For Kari er soldat.
41:53Men Randi på Skyrne. Far og guttene er i
41:56marken eller også hjemme.
41:59Dette fant han var en tilfredsstillende
42:01forklaring.
42:03Men hver aften leser vi og synger vi.
42:06Fortsatt hun. Og det gjør vi om søndagen
42:08også.
42:10Alle sammen.
42:13Ja. Åh, det må være kjedelig.
42:16Kjedelig.
42:18Mor han sier, men så husket hun at der
42:21hen skulle hun ikke
42:24du kan tro jeg eier mange sauer, sa hun.
42:27Gjør du det? Ja. Tre går med lam i
42:30vinter og den ene tror jeg er bestemt
42:32for to.
42:34Så du har sauer du? Ja, jeg har også
42:38kyrer og griser.
42:40Har du ingen? Nei.
42:43Kom bort til meg så skal du få et lam.
42:46Så skal du nok få se at du får flere av
42:47det. Ja, det ville være morsomt.
42:51De sto en stund.
42:54Kunne ikke også Ingrid få et lam? spurte
42:56han. Hvem er Ingri? Ingrid? Vesl Ingrid?
43:02Nei, henne kjente hun ikke.
43:05Er hun mindre enn du? Ja, visst er hun
43:07mindre enn jeg. Såpass som du. Å nei,
43:12henne må du ta med deg, hører du?
43:15Jo, det skulle han da. Men sa hun, "Hvis
43:18du får et lam, kan hun få en gris?" Det
43:21fant han også var langt klokere. Og nå
43:24fortalte de litt om felles kjenninger,
43:27hvora de riktig nok ikke hadde mange.
43:30Foreldrene var ferdige og de måtte gå
43:32hjem.
43:34Men om natten drømte han om Solbakken og
43:37syntes han å se bare hvite lam der borte
43:40og en liten lys jente med røde bånd går
43:44midt imellom dem.
43:46Ingrid og han talte hver eneste dag om å
43:50komme derover. De hadde så mange lam og
43:53smågriser å passe at de visste ikke
43:55hvorledes de skulle vende seg mellom
43:57dem.
43:58I midlertid undret de seg meget over at
44:01de ikke kunne gå dit straks.
44:04Fordi om den vestlige jenteungen har
44:05bedt dere, spurte moren. Har du hørt
44:08slikt? Ja. Ja. Vent nå til neste
44:11prekensøndag mente Torbjørn. Så skal
44:13dere se.
44:16Den kom.
44:18Du skal være så slem til å skryte og
44:21lyve og banne, sa Sunnøve da til ham,
44:24"Tu du ikke får lov til å komme før du
44:26har lagt det av.
44:28Hvem har sagt det? Spurte Torbjørn
44:30forundret.
44:31Mor?
44:33Ingri var spent på hjemkomsten og han
44:35fortalte henne om moren hvordan det var
44:37godt. "Der kan du se", sa moren.
44:41Ingrid sa ingenting,
44:43men heretter pastet både hun og moren på
44:46han hver gang han bante eller skrøt.
44:49Ingrid og han kom i midlertid til å
44:51slåss om hvorvidt hunden fare i meg
44:54kunne være å banne eller ei. Ingri fikk
44:57pryl og siden brukte han hunden fare i
45:00meg hele dagen. Men om kvelden hørte
45:03faren det jo han skal fare i deg, sa han
45:06og drev til han så han tomlet hen.
45:09Torbjørn var mer skamfull for Ingrid,
45:12men hun gikk om en liten stund bort til
45:14ham og klappet ham.
45:18Da et par måneder led frem, kom de begge
45:20over på Solbakken.
45:23Syndø var siden hos dem, de atter der og
45:26således under hele oppveksten. Torbjørn
45:29og Sunnøve kappleste, de gikk ikke samme
45:32skole, og han ble til sist flinkere, så
45:35flink at presten tok seg av ham.
45:38Men Ingre gikk det dårligere med, og
45:40henne hjalp de begge. Hun og Synøve ble
45:43så uadskillige at folk kalte dem rypene,
45:47fordi de alltid fløy sammen og begge var
45:50meget lyse. Det hendte seg rett som det
45:52var at Syneve ble sint på Torbjørn fordi
45:55han var vel vill av seg og råket i
45:57klammeri både his og her. Ingrid gikk da
46:00imellom og de var atter gode venner som
46:02før. Men fikk Syndves mor høre om
46:05slagsmål. Kom han ikke på Solbakken den
46:08uke og knap nok det neste.
46:11Semun torde ingen fortelle om noe slikt.
46:14Han farer for hårt med gutten, sa konen
46:17hans, og påla alle taushet.
46:21Som de nå vokste til, ble de alle tre
46:24fagere å se til, skjønt hver på sin
46:27måte.
46:28Syndøvet ble høy og slank. Fikk gult
46:31hår, et fint skinnende ansikt med stille
46:35blå øyne.
46:37Når hun talte smilte hun og folk sa
46:40tidlig at det var velsignet å gå under
46:43det smil.
46:44Ingrid var mindre menn førere. hadde en
46:48lysere hår, men et ganske lite ansikt
46:51som var bløtt og rundt.
46:53Torbjørn ble av middelshøyde, men såre
46:56velvoksen fikk mørkt hår, dunkelblå
46:59øyne, skarpt ansikt og sterke lemmer.
47:03Han pleide gjerne selv fortelle når han
47:05var sint at han kunne lese og skrive
47:08like så godt som skolemesteren, og
47:10fryktet ellers ingen mann i dalen uten
47:13far sin, tenkte han. Men det la han ikke
47:16til.
47:19Torbjørn ville tidlig konfirmeres, men
47:21det ble ikke noe av.
47:24Så lenge du ikke er konfirmert, er du
47:26bare gutten, og jeg kan bedre råd med
47:28deg, sa far hans. Sånn bar det til da at
47:33han, Sunnøve og Ingrid, gikk til presten
47:36på samme tid. Sunnøve hadde også ventet
47:39lenge. Hun var 15 i det 16 år.
47:43En kan aldri nok når en skal avlegge
47:46sitt gudsløfte, hadde moren alltid sagt.
47:49Og faren Guttorm Solbakken hadde sagt ja
47:52dertil.
47:54Så var det ikke rart at et par friere
47:56begynte å vise seg. Den ene en bedre
47:59manns sønn og den annen en rik nabo. Ah,
48:03det er dog for galt. Hun er ikke
48:06konfirmert.
48:08Ja, så får vi konfirmere henne da, sa
48:10faren. Men Syndøve visste ingenting om
48:13dette. På prestegården syntes
48:16kvinnefolkene så godt om Synø at de tok
48:18henne inn for å tale med henne.
48:21Ingrid og Torbjørn sto igjen ute blant
48:23de andre og da en gutt sa til ham, "Så
48:28du slapp ikke med inn.
48:30De tar henne bestemt ifra deg."
48:33Så kostet dette gutten et blått øye. Fra
48:36nå av ble det en skikk blant de andre
48:39gutter og ertet ham med synøet. Og det
48:43viste seg også at intet kunne gjøre han
48:46mer sint.
48:48I en skog opp under prestegården ble det
48:51til sist og etter avtale et stort
48:53slagsmål som hadde dette til grunn. Det
48:57vokste slik opp at Torbjørn fikk å gjøre
49:00med en hel flokk på en gang.
49:02Kvinnefolkene var gått i forveien, så
49:04det var ingen til å skille dem. Og det
49:07ble derfor verre og verre.
49:09Tape ville han ikke. Der kom flere inn
49:11på ham og nå forsvarte han seg som best
49:14han kunne. Hvorfor der utdeltes slag som
49:18siden selv fortalte hva her var
49:21foregått.
49:22Årsaken kom med det samme opp. Og det
49:25ble sterk tale om dette i bygden.
49:30Neste prekensøndag ville Torbjørn ikke
49:32gå i kirke.
49:34Neste dag de skulle være hos presten, la
49:37han seg syk.
49:39Ingrid gikk derfor alene.
49:42Han spurte henne ved hjemkomsten hva
49:44synd hadde sagt.
49:46Ingenting.
49:48Da han så gikk med igjen, syntes han
49:51alle folk så på ham og at konfirmantene
49:53fniste. Mens Syndøve komere enn de andre
49:57og var meget inne hos presten den dag.
50:00Han fryktet skjenn av presten, men
50:03merket snart at de to eneste i bygden
50:05som ikke kjente noe til slagsmålet, var
50:08hans egen far og presten.
50:11Det kunne enda gå an, men hvorledes han
50:13Atter kunne komme i tale med Syndøve,
50:16visste han ikke. Tid det var første gang
50:19han ikke riktig ville be Ingrid gå
50:21imellom.
50:23Etter end overhøring var synd at inn hos
50:26prestens.
50:27Han ventet så lenge det ennå var andre
50:30på gården, men til sist måtte også han
50:33gå. Ingrid var godt blant de første.
50:38Neste dag var Syndvår kommet før alle de
50:41andre og gikk i haven med en av frøknene
50:43og en ung herre. Frøken tok opp blomster
50:47og ga synøvet. Herren hjalp til og
50:50Torbjørn sto blant de andre utenfor og
50:53så på. De forklarte henne høyt nok, så
50:56alle hørte det, hvorledes disse blomster
50:58skulle settes, og Synd lovte selv å
51:01gjøre det for at det nettopp skulle bli
51:03som de hadde sagt.
51:05"Det kan du ikke gjøre alene", sa den
51:08fremmede mannen. Og dette tenkte
51:10Torbjørn på.
51:12Da Synneve kom ut til de andre, viste
51:14disse hennes større akt enn sedvanlig.
51:17Men Sunneøve gikk hen til Ingrid og
51:19hilste blitt på henne og ba henne følge
51:22med ned på volden. Der satte de seg til
51:25det var lenge siden de hadde talt riktig
51:27sammen. Torbjørn sto igjen blant de
51:30andre og så på Sunnøves fine utenlandske
51:33blomster.
51:36Denne dagen gikk Synøve samtidig som
51:40alle de andre.
51:42"Jeg skal kanskje bære de blomstene for
51:44deg", sa Torbjørn.
51:47Det kan du gjerne, svarte hun blitt, men
51:49uten å se på ham. Tok Ingrid ved hånden
51:52og gikk foran.
51:54Opp under Solbakken stanset hun og sa
51:57farvel til Ingri.
52:00"Jeg skal nok selv bære dem det stykket
52:02som er igjen," sa hun og tok kurven som
52:05Torbjørn hadde satt ned.
52:07Hele veien hadde han tenkt å tilby seg å
52:10plante blomstene for henne. Men nå kom
52:12han seg ikke til, for hun vendte seg så
52:15brått.
52:17Men siden tenkte han ikke på annet enn
52:19dette, at han dog skulle ha hjulpet
52:21henne med disse blomstene.
52:23"Hva talte dere to om?" spurte han
52:26Ingrid.
52:27"Om ingenting."
52:31Da de andre vel hadde lagt seg, tok han
52:33sakte på seg igjen og gikk ut. Det var
52:36en vakker kveld, lun og stille. Himmelen
52:40hadde et svakt overdrag av blåger og
52:43skyer, his og hær i stykker revet. Så
52:47det var som om noen fikk skue ut av det
52:50dunkle blå som av et øye.
52:53Ingen var å se omkring husene eller
52:56lenger borte. Men i gresset til alle
52:59sider skvatret gresshoppene. En akerikse
53:03malte til høyre og svarte seg av igjen
53:06til venstre. hvorpå det begynte en sang
53:09i gresset fra sted til sted, så det var
53:12han der han gikk som han hadde et stort
53:14følge,
53:16skjønte han ikke så en eneste
53:19skogen trakk seg blå siden dunkel og
53:22dunklere opp imot uren
53:25og syntes et stort tåkehav.
53:30Men der innefra hørte han orrens spille
53:33og slå til lyd.
53:35En enkel katteugle skrike og fossen kede
53:39sine gamle hårriim sterkere enn
53:42noensinne nå da alt hadde satt seg ned
53:45for å høre på ham.
53:48Torbjørn så over mot Solbakken og gikk
53:50avsted. Han bøyde av fra de vanlige
53:53veier, kom raskt der over og sto snart i
53:56den lille havet som Sunnøve eide og som
53:59lå like under det ene loftsvinduet,
54:02nettopp innenfor hvilket hun sov. Han
54:06lyttet og speidet, men alt var stille.
54:10Da så han seg om i haven etter
54:12arbeidsredskaper
54:14og fant ganske riktig både spade og
54:16grep. Der var byen på oppsadning av en
54:19seng. Blått en liten snipp var blitt
54:22ferdig, men i den var allerede to
54:25blomster satt. Formodentlig for å se
54:28hvorledes det tok seg ut. Hun er blitt
54:31trett, stakkar, og er gått fra det,
54:34tenkte han. Her må mann til, tenkte han
54:37videre og ga seg i ferd med det.
54:40følte slett ingen lyst til søvn. Ja,
54:43syntes endog at han aldri hadde gjort så
54:45lett et arbeid. Han husket hvorledes de
54:48skulle settes. Husket også
54:50prestegårdshaven og passet nå det ene i
54:52det annet.
54:54Natten gikk med, men han merket ikke.
54:58Han hvilte nesten ikke og fikk hele
55:01sengen oppspadd. Blomstene satt, en og
55:04annen omplantet for å få det enda
55:06smukkere.
55:08Og rett som det var skottet han opp til
55:10vinduet om dog noen skulle merke ham.
55:13Men h verken der eller annet steds var
55:16det noen. Ei heller hørte han som meget
55:18som en hund gjø før hanen tok på gale
55:22vekket skogens fugler som da en etter en
55:26satte seg opp og synge. God morgen. Mens
55:30han sto der og klappet jorden til
55:32omkring, husket han på eventyrene som
55:35Aslak hadde fortalt, og hvorledes han en
55:38gang trodde det vokste troll og nysser
55:40over på Solbakken.
55:43Han så opp til loftsvinduet og smilte
55:48til hva Synøvet nå i morgenstudden ville
55:50tenke. Det var blitt dyktig lyst.
55:53Fuglene holdt allerede et forferdelig
55:55spektakel, så han hev seg over
55:58rekkverket og skynte seg hjem.
56:02Så skulle da ingen kunne si det var ham
56:04som hadde vært over og plantet blomster
56:06i synne ved Solbakkens have.
56:12Tredje kapittel.
56:15Snart ble mange ting fortalt i bygden,
56:19men ingen visste noe med sikkerhet.
56:22Aldri ble Torbjørn lengre sett på
56:24Solbakken etter at de begge var
56:26konfirmert.
56:28Og det var dette folk minst kunne
56:29forstå.
56:31Ingrid kom ofte over. Synøv og hun gikk
56:34da gjerne en tur i skogen.
56:37"Bli ikke for lenge borte!" ropte moren
56:39etter dem. "Å nei," svarte Snøve og kom
56:43ikke hjem før i kveldingen.
56:46De to friere meldte seg på nytt.
56:49Hun får selv bestemmes av moren og faren
56:52mente det samme.
56:54Men da Syndnev ble tatt til side og
56:56spurt, fikk de avslag.
56:59Der meldte seg også flere, men ingen
57:01hørte om at de bar lykken med seg hjem
57:03fra Solbakken.
57:06En gang moren og hun sto og skurte noen
57:08melkeringer,
57:10spurte moren hvem hun egentlig tenkte
57:12på. Det kom så hastig over Snøa at hun
57:16ble rød.
57:18Har du gitt noen noe løfte?" spurte
57:20moren igjen og så bestemt på henne.
57:24Nei, svarte synd var raskt. Da ble det
57:27ikke talt mer om den ting.
57:30Da hun var det beste gifte folk visste
57:32om, så var det lange øyne som fulgte
57:35henne der hun gikk ved kirken.
57:38Det eneste sted hun var til å se for
57:40uten i hjemmet.
57:42Hun fantes nemlig ikke ved noen dans
57:44eller annen lystighet ettersom
57:46foreldrene var haugianere.
57:49Torbjørn satt like overfor henne i
57:51kirkebenken, men de taltes aldri ved så
57:55vidt folk kunne merke. Så meget tyktes
57:58hver og en allikevel å vite at det måtte
58:00være noe imellom dem. Og da de ikke
58:02omgikk sin annen på samme måte som annet
58:05ungt kjærestfolk i dalen, begynte man å
58:08si mangt om meget.
58:10Torbjørn ble liksom ikke videre likt.
58:14Han følte det nok selv, for han la vel
58:17hårdt frempå hvor flere var sammen,
58:20således ved danser og bryllup. Og det
58:23hendte da at han en og annen gang gikk
58:25seg bent frem i et slagsmål.
58:27Hermed saknete dog etter hvert som flere
58:30lærte hvor sterk han var. Torbjørn
58:33vendte seg derfor tidlig til ikke å tåle
58:36at noen sto vel meget i veien for ham.
58:39Nå er du kommet på din egen hånd, sa
58:41Semun far hans. Husk og enå på at min
58:45kanskje er sterkere enn din.
58:49Høst og vinter gikk, våren kom. Og ennu
58:53visste folk intet bestemt. Det for så
58:56mange rykter rundt om de avslag synne
58:58hadde utdelt at hun halvveis ble gående
59:01som for seg selv.
59:03Men Ingrid fulgte henne. De to skulle
59:05dra til Seter sammen i år da
59:08Solbakkefolket hadde kjøpt part i
59:10Granleteren.
59:13Man hørte Torbjørn synge oppi Line for
59:16han laget et og annet til for dem.
59:20En vakker dag da det alt lakket mot
59:22kvelden og han var ferdig satte han seg
59:25hen og tenkte på et og annet.
59:28Det var nok mest hva det taltes i bygden
59:31han tenkte på.
59:32Han la seg på ryggen i det røde og brune
59:35lynget, og med hendene opp under hodet
59:38ga han seg til å stirre opp i himmelen,
59:40som den gikk der blå og skinnende bak de
59:43tette treer.
59:46Det grønne løv og bar fløt ut over den i
59:50en skjelvende strøm. Og de mørke grener
59:53som skar igjennom gjordeelsomme ville
59:56tegninger deri. Men himmelen selv var
59:59kun til å se når et blad blaffet til
1:00:02side. Lenger borte mellom de kroner som
1:00:05ikke nådde hverandre, brøt den frem som
1:00:08en bred elv i lunefulle svingninger og
1:00:10løp henover.
1:00:12Dette stemte han sin, og han begynte å
1:00:15tenke på det han så.
1:00:18Bjørken lo Atter med tusen øyne opp til
1:00:21granen. Furuen sto der med taus forakt
1:00:25og strittet med sine pigger til alle
1:00:27sider. Tid etter hvert som luften ble
1:00:31mer kjelen, kviknet flere og flere
1:00:34syklinger til. Rente i været og stakk
1:00:37det friske løv like opp i nesen på den.
1:00:41Man tro hvor dere var i vinter spurte
1:00:43furun. viftet seg og svette harpiks i
1:00:46den utålige hete. Det er nesten for
1:00:49galt. Så langt mot nord. Hi! Men så var
1:00:53det en gammel gråskallet furu som så
1:00:56oppover alle de andre, kunne enda bøye
1:00:59en finger i gren, nesten loddret ned, og
1:01:01ta en dristig lønn i dens øverste
1:01:04hårtott, så den skalv like ned i knærne.
1:01:08Denne favntykke furu hadde menneskene
1:01:11kvistet alltid lenger og lenger oppover
1:01:14til den en gang trett og kje av det hele
1:01:17med ett skjøt sånn tilværs at den
1:01:20spinkle granen ved siden ble redd og
1:01:22spurte om den også kunne huske
1:01:25vinterstormene.
1:01:27"Om jeg husker dem", sa furun og dasket
1:01:30den ved hjelp av nordenvinden, således
1:01:32ørene at den ikke var langt fra å tape
1:01:34sin holdning. Og det var ille nok.
1:01:38Den storlemmede, mørkladende furu hadde
1:01:41nå satt en så veldig fot i jorden at
1:01:44tærne stakk opp en seks alen fra den og
1:01:47var enda tykkere enn omkring det
1:01:49tykkeste av selgen. Var denne med
1:01:52unseelse en kveld visket til humlen som
1:01:55forelsket spant seg oppover den. Den
1:01:58skjeggede furu var seg sin veldig
1:02:00bevisst og melte til menneskene i det
1:02:03den høyt over deres evner og gren på
1:02:06gren ut i den ville luft. Kvist meg om
1:02:10dere kan.
1:02:13Nei, de kan ikke kviste deg, sa ørnen.
1:02:17Nedlot seg nådig, la sine vinger sammen
1:02:20med anstand og pusset noe uselt foreblod
1:02:23av sine fjær.
1:02:25Jeg mener jeg ber dronningen sette seg
1:02:27her jeg.
1:02:29Hun har noen egg hun skal kaste,
1:02:31tilføyet den saktere og så ned på sine
1:02:34skallete ben. Tiden var skamfulle over
1:02:36det at der kom flyvende en del milde
1:02:39erindringer fra hine tidligste vårdager
1:02:42hvor man blir halvtosset over den første
1:02:45solvarme snart hevet den igjen hodet og
1:02:48blikket under det fjersskyggede bryn opp
1:02:50i de sorte urer om dronningen ikke
1:02:53skulle seile der et sted eggetung og
1:02:56lidende
1:02:59av sted satte den og furuunen kunne
1:03:01snart se paret oppimot den klare blå
1:03:04luft hvor de seilte i like linje ved den
1:03:07høyeste fjelltopp og avhandlet sine
1:03:10huselige anliggender.
1:03:13Det var ikke fritt at den var litt
1:03:14urolig til. Så gill den en følte seg,
1:03:18var det dog enda gillere å få et ørnepar
1:03:21å vugge.
1:03:23De kom begge ned og like til den. De
1:03:26talte ikke til hverandre, men ga seg i
1:03:29ferd med å hente kvister. Furuen viet
1:03:32seg om mulig enda mer ut. Det var da
1:03:35heller ingen som kunne hindre den deri.
1:03:38Men mellom den øvrige skog ble det vel
1:03:40en travel snakk da de så ære der var
1:03:43overgått storfuruen.
1:03:46Der var således en liten tekkelig bjørk
1:03:49som sto og speilte seg over en dam og
1:03:51trodde at den hadde rett til å vente
1:03:53litt elskov av en gråvit linneærle. Der
1:03:57hadde forvis å sove middag i den. Den
1:04:00hadde duftet linærlen like opp i nebet.
1:04:03klebet småkryp fast til bladene sine, så
1:04:07de var lette nok å fange. Ja, til sist
1:04:09hadde denne heten bygd og bøyd sammen et
1:04:12tett lite grenhus tekket med friske
1:04:16blader, så linderen virkelig var på vei
1:04:19til å innrette seg der for sommeren.
1:04:23N derimot, ørnen hadde satt seg fast i
1:04:26storfuren og vekk måtte den. Det var vel
1:04:30en sorg.
1:04:32Den sang en trillende avskjedsang, men
1:04:35ganske sakte for at ørnen ikke skulle
1:04:37merke det.
1:04:40Bedre gikk det ikke noen småspurver
1:04:42borti et orrekjær.
1:04:44De hadde ført et så syndig levende der
1:04:47at en trost tett ved oppi en ask aldri
1:04:50fikk sove i rett tid. Ble stundom lynet
1:04:53sint og gjorde munn.
1:04:56En alvorlig hakkespett i nabotreet hadde
1:04:59ledd så den nær hadde falt av pinnen.
1:05:02Men der så de ørnen i storfuren. Og
1:05:06trosten og småspurven og hakkespetten og
1:05:08alt som flyve kunne måtte av sted over
1:05:11hals og hode over og under grenene.
1:05:15Trosten bandte der han fløy på at han
1:05:17ikke oftere skulle leie, slik at han
1:05:19fikk spurvene til gjenbordet.
1:05:23Så sto skogen der omkring, forlatt og
1:05:26ettertenksom midt i det muntre solskinn.
1:05:31Den skulle ha all sin glede av
1:05:32storfurun, men det var en tynn glede.
1:05:37Skogen bøyde seg redd hver gang
1:05:39nordvinden gikk.
1:05:41Storfurun slo luften med sine veldige
1:05:43grener og ørnen fløy ring om den rolig
1:05:47og sindig, som om det blått var en
1:05:50krypende kastevind, som bar noe ussel
1:05:53virak opp til den fra skogen.
1:05:57Men den hele furefamilie var glad. Ikke
1:06:00en husket at en selv intet rede fikk å
1:06:02vugge det hår. "Vek, sa de. Vi er av
1:06:06slekten.
1:06:09"Hva ligger du og tenker på?" spurte
1:06:12Ingrid. Hun tråtte smilene frem mellom
1:06:14noen busker som hun holdt til side.
1:06:19Torbjørn reiste seg.
1:06:21"Å, så mangt kan leke i en hug", sa han
1:06:24og så tross henover trærne.
1:06:27"Ellers snakker de for meget i bygden nå
1:06:31for tiden, han til i det han børset noe
1:06:34støv av seg.
1:06:36Hvorfor bryr du deg også bestandig om
1:06:38hva folk sier? Og jeg vet ikke riktig,
1:06:41men ennå har folk aldri sagt noe som
1:06:44ikke har vært i mitt sinn, om det også
1:06:47ikke har vært i min handling.
1:06:51Det var stygt sagt.
1:06:53Det var det også, sa han. Om litt føyde
1:06:56han til. Men det var sant.
1:07:00Hun satte seg på grønsværet.
1:07:02Han sto og så nedfor seg.
1:07:05Jeg kan lett bli slik som de vil ha meg.
1:07:08De skulle la meg være som jeg er,
1:07:12så er det din skyld til sist allikevel.
1:07:16Kan gjerne være, men de andre har del
1:07:19igjen.
1:07:21Jeg sier jeg vil ha fred, ropte han
1:07:24nesten og så opp mot ørnen.
1:07:28Men Torbjørn visket Ingrid.
1:07:31Han vendte seg mot henne og lo sus.
1:07:34sa han. Som sagt mangt kan leke i ens
1:07:38hug.
1:07:41Har du snakket med syndover i dag?
1:07:44Ja. Hun er alt ratt til setren i dag.
1:07:49Ja.
1:07:51Med solbakkebølingen.
1:07:53Ja.
1:07:55Tralala.
1:07:57Og solen sner ned på treet sitt.
1:08:01Triumlire
1:08:02står det der. Du skinnende gullet mitt
1:08:05trium litt triumt.
1:08:08Fuglen våknet og skvatt og er på færen.
1:08:13I morgen løser vi bølingen sa Ingrid.
1:08:16Hun ville vende tanken til en annen
1:08:18kant.
1:08:20Jeg skal være med å drive, sa Torbjørn.
1:08:23Nei, far vil selv være med, sa hun. Ja,
1:08:26så sa han og Tidde.
1:08:29Han spurte etter deg i dag, sa hun.
1:08:32Gjorde han det? sa Torbjørn. Skar kvist
1:08:35av med sin tolle kniv og begynte å
1:08:37flekke den.
1:08:39"Du skulle tale oftere med far enn du
1:08:41gjør", sa hun blitt.
1:08:44"Han holder meget av deg," la hun til.
1:08:47"Det kan gjerne være," sa han. "Han
1:08:49taler ofte om deg når du er ute,
1:08:53desto sjeldnere når jeg er inne."
1:08:56Det er din skyld.
1:08:59Det kan gjerne være.
1:09:01Slik skal du ikke tale, Torbjørn. Du vet
1:09:04selv hva det er mellom dere.
1:09:07Hva er det da? Skal jeg fortelle det?
1:09:11Det kommer vel ut på ett, Ingrid. Du vet
1:09:14hva jeg vet. Ja, visst. Du farer for
1:09:17meget på egen hånd. Det vet du han ikke
1:09:20liker.
1:09:22Nei, han vil nok holde i armen.
1:09:25Ja, helst når du slo.
1:09:28Skal da folk få lov å gjøre og si hva de
1:09:30vil. Nei, men du kan også gå litt av
1:09:33veien. Det har han selv gjort og er
1:09:36blitt en aktet mann ved det.
1:09:39Han er kanskje blitt mindre plaget.
1:09:41Ingrid tidde litt. Så fortsat hun etter
1:09:45å ha sett seg om.
1:09:46Ja, det nytter vel ikke å komme inn på
1:09:48dette igjen, men allikevel,
1:09:51hvor du vet at uvenner ventes, bør du
1:09:54være borte.
1:09:57Nei, nettopp der vil jeg være. Jeg heter
1:10:00ikke Torbjørn Granlin for ingenting.
1:10:04Han hadde flekket barken av kvisten, og
1:10:06nå skar han den midt over.
1:10:09Ingrid satt og så på han og spurte noe
1:10:12langsomt,
1:10:14"Skal du til Nordhaug på søndag?"
1:10:19"Ja,
1:10:22etter å ha tid en stund uten å se på
1:10:24ham, sa hun igjen:
1:10:26"Vet du at Knut Nordhaug er kommet hjem
1:10:29til søsterens bryllup?"
1:10:32"Ja,
1:10:34nå så hun på ham.
1:10:36Torbjørn, Torbjørn
1:10:40skal han ha mer lov nå enn før til å gå
1:10:42mellom meg og andre?
1:10:45Han går ikke imellom, ikke mer enn andre
1:10:48vil.
1:10:50Ingen kan vite hva andre vil.
1:10:53Det vet du godt.
1:10:55Selv sier hun i alle fall ingenting.
1:10:58Og hvor du kan snakke,
1:11:01sa Ingrid og så uvillig på ham. Reiste
1:11:04seg og så bakfor seg.
1:11:06Han kastet sine kviststumper, satte
1:11:09kniven i sliren og vendte seg mot henne.
1:11:12Hør, jeg er stundimellom lei av dette.
1:11:17Folk skjenner æren både av meg og henne,
1:11:19fordi intet går åpentlyst til. Og på den
1:11:22annen kant, jeg kommer jo ikke engang
1:11:25over på Solbakken fordi foreldrene ikke
1:11:27kan like meg, sier hun.
1:11:29Jeg får ikke besøk henne således som
1:11:32andre gutter besøker sine jenter fordi
1:11:34hun nå er av de hellige må vite.
1:11:38Torbjørn
1:11:40sa Ingrid og ble litt urolig men han
1:11:43fortsatte.
1:11:44Far vil intet ord legge inn. Fortjener
1:11:47jeg henne får jeg henne, sier han. Snakk
1:11:50bare snakk på den ene side og intet
1:11:53vedelag for snakket på den andre.
1:11:56Ja, jeg vet ikke en gang om hun virkelig
1:12:00Ingrid for til og la hånden over hans
1:12:02munn i det hun så seg tilbake. Der ble
1:12:05buskene at bøyt til side og en høy slank
1:12:08en tråte blussende rød frem. Det var
1:12:12syndve.
1:12:27God kveld, sa Syøve.
1:12:30Ingrid så på Torbjørn som hun ville si.
1:12:33Der kan du se.
1:12:35Torbjørn så på Ingrid som han ville si,
1:12:38"Det skulle du ikke ha gjort."
1:12:41Ingen så på Sunøve.
1:12:44Jeg får vel lov å sette meg litt. Jeg
1:12:47har gått så meget i dag.
1:12:49Og hun satte seg. Torbjørn ventet på
1:12:52hodet som for å se om det var tørt der
1:12:54hun hadde satt seg.
1:12:57Ingrid hadde latt øynene løpe nedover
1:12:59til granlen. Og nå ropte hun med et: "Å
1:13:03nei, å nei, fagelien har slitt seg og
1:13:07går midt i nyakeren. Og det stygge dyr
1:13:11er kjelleros også. Nei, nå bærer det
1:13:14over seg."
1:13:15Ah, det er godt vi snart skal komme på
1:13:17seteren. Og så la hun nedover Line uten
1:13:20å si farvel en gang. Syndøv reiste seg
1:13:23straks.
1:13:25Går du? spurte Torbjørn.
1:13:28Ja, sa hun. Men hun sto.
1:13:32Du kunne gjerne vente litt, ytret han
1:13:34uten å se på henne.
1:13:37En annen gang ble det sakte svart.
1:13:41Det kan bli lenge til. Hun så opp.
1:13:45Han så nå også på henne, men det var en
1:13:48stund før de sa noe.
1:13:51"Sett deg igjen", sa han litt for legen.
1:13:55"Nei," svarte hun og ble stående.
1:13:59Han følte trossen stige opp, men da
1:14:02gjorde hun noe han ikke hadde ventet.
1:14:05Hun gikk et skritt frem, bøyde så like
1:14:08mot ham, så han opp i øyet og sa med et
1:14:11smil:
1:14:13"Er du sint på meg?"
1:14:16Og da han skulle se til, så gråt hun.
1:14:20"Nei," sa han luerød i ansiktet.
1:14:24Han rakte hånden frem, men da øynene var
1:14:27fulle av vann, merket hun det ikke. Han
1:14:30dro den tilbake.
1:14:33Så sa han endelig,
1:14:35"Du har altså hørt det." "Ja", sa hun og
1:14:39så opp og lo.
1:14:41Men det var nå flere tårer i øynene enn
1:14:43før. Han visste ikke hva han skulle
1:14:46gjøre å si. Det falt han derfor av
1:14:48munnen.
1:14:50"Jeg har kanskje vært for slem.
1:14:54Det var meget mildt sagt. Hun så ned og
1:14:57vendte seg halvt bort.
1:15:00Du skal ikke dømme om det du ikke
1:15:02kjenner.
1:15:04Dette var sagt med halvkvalt røst. Og
1:15:07han ble helt ille derved han følte seg
1:15:10som en dreng og sa derfor også da han
1:15:12ikke kunne finne noe annet.
1:15:15Jeg jeg ber om forlatelse.
1:15:19Men da brast hun ut i virkelig gråt.
1:15:22Det kunne han ikke tåle, men gikk hen og
1:15:24tok hennom livet og lutet seg nedover
1:15:27henne.
1:15:29Holder du også riktig av meg, synøve?
1:15:33Ja, hulket hun.
1:15:36Men du er ikke lykkelig ved det.
1:15:39Hun svarte ikke.
1:15:42Men du er ikke lykkelig ved det, gjentok
1:15:45han.
1:15:47Hun gråt nå mer enn noensinne og ville
1:15:49dra seg unna.
1:15:51Syndøve, sa han og tok faster om henne.
1:15:56Hun la seg opp til ham og gråt meget.
1:16:00Kom, vi skal tale litt sammen, sa han og
1:16:04hjalp henne å sette seg i lynge.
1:16:07Selv satte han seg ved siden.
1:16:10Hun tørket øynene sine og forsøkte å
1:16:12smile, men det ville ikke gå. Han holdt
1:16:16en av hennes hender og så henne inn i
1:16:18ansiktet.
1:16:20Kjære, hvorfor kan jeg ikke komme over
1:16:23på Solbakken?
1:16:26Hun tidde.
1:16:28Har du aldri Har du aldri bedt om det?
1:16:33Hun tidde.
1:16:35Hvorfor har du ikke det? Spurte han og
1:16:37dro hennes hånd nærmere til seg. Jeg tør
1:16:41ikke, sa hun ganske sakte.
1:16:45Han ble mørk, trakk den ene fot
1:16:49og lente albunnen til kneet i det han la
1:16:52sitt hode i hånden. "På denne måten
1:16:55kommer jeg vel aldri derover", sa han
1:16:57endelig.
1:16:59Istedetfor svar begynte hun å rykke
1:17:01lynget opp.
1:17:03Og ja, jeg kan vel ha gjort mange ting
1:17:07som ikke var som de burde.
1:17:11En måtte dog bare litt over med meg.
1:17:14Jeg er ikke ond. Han stanset en stund.
1:17:19Jeg er også ung en litt over 20 år jeg.
1:17:24Han kunne ikke fullføre straks.
1:17:27Men den som holdt riktig av meg, sa han
1:17:29igjen, måtte dog. Her stanset han rent.
1:17:34Da hørte han ved siden av seg dempet.
1:17:38Du skal ikke tale slik.
1:17:40Du vet ikke hvor meget en
1:17:43Jeg tør ikke enang si Inger i det og så
1:17:47igjen i sterk råt jeg jeg lider som
1:17:52meget.
1:17:54Han slo armen om henne og trakk henne
1:17:56tett inntil seg.
1:17:59Snakk til dine foreldre visket han. Og
1:18:01du skal se allting blir godt.
1:18:05Det blir som du vil, visket hun.
1:18:08som jeg
1:18:10da vendte Synd seg og bøyde sin arm om
1:18:13hans hals.
1:18:15Holdt du såpass av meg som jeg av deg?
1:18:18Sa hun meget inderlig og med et forsøk
1:18:21til smil.
1:18:23Og det gjør jeg ikke, sa han blitt og
1:18:25sagte. Nei, nei, du tar inte et råd av
1:18:29meg.
1:18:31Du vet hva som fører oss sammen, men du
1:18:34gjør det ikke. Hvorfor gjør du det ikke?
1:18:37Og da hun nå var kommet i vei med å
1:18:39tale, så sa hun i den samme fart: "Herre
1:18:43Gud, visste du hvor jeg har ventet på
1:18:45den dag jeg skulle få se deg over på
1:18:47solbakken?
1:18:49Men alltid skal en høre om noe som ikke
1:18:52er som det burde være, og det skal være
1:18:55foreldrene selv som bærer det inn til
1:18:57hen.
1:19:00Da tentes liksom et lys for ham, og han
1:19:04så henne nå tydelig gå der på solbakken
1:19:06og vente på en liten fredelig stund hvor
1:19:09hun kunne føre ham blitt fremfor
1:19:11foreldrene.
1:19:13Men han ga henne aldri en sånn stund.
1:19:18Dette skulle du ha sagt meg før,
1:19:19synneve,
1:19:22og det har jeg ikke gjort.
1:19:24Nei, ikke således.
1:19:28Hun tenkte litt over dette.
1:19:31Så sa hun, i det hun la sin forklipp i
1:19:34små folder,
1:19:36så var det vel fordi jeg ikke to riktig.
1:19:42Men dette at hun hadde frykt for ham
1:19:45rørte ham slik. at han for første gang i
1:19:48sitt liv ga henne et kyss.
1:19:52Hun ble så forandret ved det at gråten
1:19:55stanset med en gang og øynene ble usikre
1:19:59i det hun forsøkte å smile så ned
1:20:03endelig opp på ham og smilte nå
1:20:06virkelig.
1:20:08De talte ikke mer. Dog fant de hinandens
1:20:12hender igjen. Men ingen av dem torde
1:20:14trykket til.
1:20:16Så dro hun seg sakte tilbake og ga seg i
1:20:19ferd med å tørre sine øyne og sitt
1:20:21ansikt.
1:20:22Klappe sitt hår ned da kommet litt i
1:20:25urede.
1:20:27Han satt der og tenkte i sitt stille
1:20:29sinn mens han så på henne. Er hun mer
1:20:32blyg enn de andre bygdens jenter og vil
1:20:35omgås på en annen måte?
1:20:38Så skal en ikke si noe til det.
1:20:42Han fulgte henne opp til seteren som
1:20:44ikke lå langt unna. Han ville gjerne gå
1:20:47hånd i hånd, men der var kommet noe over
1:20:50ham som gjorde at han knapt torde røre
1:20:52ved henne og syntes det var forunderlig
1:20:55at han hadde lov til å gå ved siden av
1:20:57henne.
1:20:59Da de skiltes, sa han derfor også: "Det
1:21:02skal vare en stund til du atter spør noe
1:21:04galt fra meg."
1:21:08Hjemme holdt far hans på å bære korn på
1:21:11kvernen fra stabur av. For bygdens folk
1:21:15rundt omkring malte på granlikværnen når
1:21:17vannet i deres spekker var gått opp.
1:21:20Granligven var aldri tørr.
1:21:24Her var mange sekker å bære. Somme rett
1:21:27store, somme overmåstore.
1:21:30Kvinnefolkene sto tett ved og vrydde
1:21:33klær som var i vask.
1:21:35Torbjørn gikk bort til faren, tok fatt i
1:21:38en sekk.
1:21:40Jeg skal kanskje hjelpe deg.
1:21:42Å, jeg gjør det nok selv, sa Semun og
1:21:46lettet raskt en sekk på ryggen og dro
1:21:49avsted mot kværnen.
1:21:51"Her er mange av dem", sa Torbjørn, tok
1:21:54fattore,
1:21:55satte rygg imot og grep over skuldrene
1:21:58med en hånd i hver i det han stødde mot
1:22:00til sidene med sine albuer. Midtveis
1:22:03møtte han semunn, som gikk tilbake etter
1:22:06flere.
1:22:07Faren så hastig på ham, men sa
1:22:09ingenting. Da Torbjørn i sin tur gikk
1:22:12tilbake mot buret, møtte han Semun med
1:22:15to enda større sekker. Denne gang tok
1:22:18Torbjørn en liten hen.
1:22:22Da Semun møtte ham, så han på ham. Og
1:22:25lengre enn forrige gang.
1:22:28Så skjedde det at de siden kom til å stå
1:22:30ved buret på en gang.
1:22:33Her er kommet bud fra Nordhaug, sa
1:22:36Semun. De vil ha deg med til bryllups på
1:22:39søndag.
1:22:42Ingrid så bønnlig hen til ham fra sitt
1:22:44arbeid.
1:22:46Moren like så.
1:22:48Ja. Så svarte Torbjørn tørt, men tok
1:22:52denne gang de to største sekk han kunne
1:22:55finne.
1:22:57"Går du?" spurte Semun Mørk.
1:23:01Nei.
1:23:05Fjerde kapittel.
1:23:09Granliseteren lå vakker til bygden kunne
1:23:12overses derfra.
1:23:15Solbakken først og fremst med sin
1:23:17mangefarvede skog omkring og dernest de
1:23:20andre gårder som de lå der i en ring av
1:23:23skog. Så den grønne vallen med husene i
1:23:26midten så ut som en funnen fredsplass
1:23:30der med makt var tatt fra den ville
1:23:32mark.
1:23:34Det var 14 gårder som kunne telles fra
1:23:36Granliseteren.
1:23:38Av granligårdens hus så de bare takene
1:23:42og det enda bare fra den ytterste pynten
1:23:45på setervollen.
1:23:48Allikevel ble jentene ofte sittende og
1:23:50se etter røken som steg opp av pipene
1:23:52der.
1:23:54Nå koker mor til middag, sa Ingrid. I
1:23:58dag skal de ha salt, kjøtt og flesk.
1:24:01Hør der roper de på mannfolkene, sa
1:24:03Syøve.
1:24:05Man tro hvor de arbeider i dag. Og deres
1:24:08øyne fulgte røken, som skyntet seg fort
1:24:11og viltert opp i den fine solglade luft,
1:24:14men snart spaknet, betenkte seg, fløt så
1:24:18i et bredt tog utover skogen, alltid
1:24:21tynnere til sist. som et viftende flor
1:24:25og snart så vidt synlig.
1:24:28Mange tanke steg dem da i sin, la seg
1:24:32utover hele bygden.
1:24:35Den dag møttes de ved Nordhaug.
1:24:38Det var et par dager etter bryllupet,
1:24:41men da dette skulle stå se dager, nådde
1:24:44der en rett som det var skudd og enkelte
1:24:47rop av de aller kraftigste opp til dem.
1:24:52De har det muntert der, sa Ingrid.
1:24:55Jeg skal ikke misunne dem, sa Syneba og
1:24:57tok sin binding.
1:25:00Det skulle dog være trøysomt å være med,
1:25:02sa Ingrid, som satt på huk og så
1:25:04bortover gården, hvor folk gikk frem og
1:25:07tilbake mellom husene. Noen til stabere,
1:25:10hvor vel bord med mat sto oppdekket.
1:25:14Andre parvis lenger fra dem og i
1:25:16fortrolig samtale.
1:25:19"Jeg vet rett ikke hva du lenges etter
1:25:21der borte", sa Snøve. "Jeg vet det knapt
1:25:25selv", sa Ingrid. "datt som før." "Det
1:25:29er vel dansen," føyde hun så til.
1:25:32Syndøve svarte ikke noe derpå.
1:25:35"Har du aldri danset?" spurte Ingre.
1:25:39"Nei."
1:25:40Tror du da det er synd å danse?
1:25:43Jeg vet ikke riktig.
1:25:46Ingrid talte ikke mer om det straks, for
1:25:49hun mintes at haugianerne strengt forbø
1:25:52dans, og foreldrenes forhold til synø i
1:25:54det stykket vil hun ikke videre prøve.
1:25:59Men hvordan tankene falt så sa hun om en
1:26:03stund: "Bedre danser enn Torbjørn har
1:26:06jeg aldri sett."
1:26:08Syndve ventet litt før hun sa, "Ja, han
1:26:12skal danse godt." "Du skulle sett han
1:26:15danse," utbrødde Ingri og vente seg mot
1:26:18henne. Men rask svarte Synøve, "Nei, det
1:26:22vil jeg ikke."
1:26:24Ingrid stusset litt ved det.
1:26:27Syndneve bøyde seg nedover bindingen og
1:26:30talte sine masker opp.
1:26:33Med en gang lot hun bindingen falle i
1:26:36fanget.
1:26:37så rett fremfor seg og sa:
1:26:40"Så inderlig glad som jeg er i dag, har
1:26:43jeg dog ikke vært på lenge."
1:26:46"Hvorfor?"
1:26:48spurte Ingrid. "Å, fordi han ikke danser
1:26:52på Nordhaug i dag."
1:26:55Ingrid satt i sine egne tanker.
1:26:58"Ja, der skal det være jenter som lenges
1:27:00etter ham," sa hun. Sunnøve åpnet munnen
1:27:04som ville hun tale, men tiddes straks.
1:27:07Trakk stikke ut og byttet.
1:27:10Torbjørn lenges nok selv også. Det skal
1:27:13jeg være sikker på, sa Ingrid, men
1:27:16merket først bakefter hva hun hadde sagt
1:27:18og så på Sunnøvet som satt blussende rød
1:27:21og bant.
1:27:23Nå kunne Ingrid med stor fart se bakover
1:27:25på den hele samtale.
1:27:28Slo hendene sammen, flyttet seg på kne i
1:27:31lynge slik at hun kom foran henne og ga
1:27:35hun seg så til å se syndøve like inni
1:27:37øynene.
1:27:39Mens Syndve bant.
1:27:41Da lo Ingrid og sa:
1:27:44"Nå har du mangen Herrens god dag gått
1:27:46og gjemt noe for meg igjen." "Hva sier
1:27:50du?" spurte Syndve og kastet et usikkert
1:27:52blikk på henne.
1:27:55"Du er ikke sint fordi Torbjørn danser,"
1:27:58sa Ingrid som før. Den annen svarte
1:28:01ikke. Ingrid ansikt var et eneste smil.
1:28:05Og så tok hun Snø om halsen og hvket
1:28:07henne inn i øret. "Men du er sint fordi
1:28:10han danser med andre enn deg."
1:28:14"Å som du snakker," sa Sunnneve, slet
1:28:17seg løs og reiste seg.
1:28:19Ingrid reiste seg også og gikk etter
1:28:21henne. "Det er synd du ikke kan danse,
1:28:24synd," sa hun og lo. "Riktig stor synd.
1:28:28Kom nå så skal jeg lik så godt lære deg
1:28:30straks." Hun tok syndv om livet. "Hva
1:28:34vil du?" spurte denne. Lære deg å danse
1:28:38for at du ikke skal ha slik sorg i
1:28:39verden som at han danser med andre enn
1:28:42deg.
1:28:43Nå måtte også synde vel le eller late
1:28:46som hun lo. Noen kan se oss, sa hun.
1:28:51Gudsigne deg for det svaret. Så dumt som
1:28:54det var, sa Ingrid og ga seg allerede
1:28:57til å tralle og flytte synøvet etter
1:28:59takten. Nei, nei, det går ikke an. Du
1:29:03har jo ikke vært så glad på mange god
1:29:06dag, sa du nylig. Kom nå.
1:29:09Kunne det bare gå an?
1:29:12Prøv. Så skal du se at det går an. Du er
1:29:16så vilter du, Ingrid. Han sa så katten
1:29:19til spurven da spurven ikke ville stå
1:29:21stille så katten kunne få ta. Kom nå,
1:29:27jeg har deg i grunnen lyst også, men
1:29:30nå er jeg Torbjørn og du den unge konen
1:29:33hans som ikke vil at han skal danse med
1:29:35andre enn deg. Men Ingrid trallet, men
1:29:40holdt Sunnø enda på, men hun danset
1:29:43allerede. Det var en springdans og
1:29:46Ingrid gikk foran med store skritt og
1:29:49manhaftige armsving. Syndø etter med små
1:29:53skritt og nedslagne øyne og Ingrid sang.
1:29:58Og reven lå under byrkerot bort ved
1:30:00lynge, bort ved lynge. Og haren hoppet
1:30:04på lette fot over lynge, over lynge. Ja,
1:30:08det er vel noe til solskinns dag. Det
1:30:11glitrer for og det glitrer bak.
1:30:14Overlynge, overlynge.
1:30:17Og reven lo under birkerot bort ved
1:30:20lynge, bort ved lynge. Og haren hoppet i
1:30:23ville mot over lynge, over lynge. Jeg er
1:30:28så glad over alle ting. Hun hei, gjør du
1:30:31slike svære spring overlynge, overlynge.
1:30:37Og reven ventet bak Birkerot bort ved
1:30:40lynge, bort ved lynge. Og haren tomlet
1:30:43han midt imot over lynge, overlynge. Men
1:30:47Gud forbarme seg. Er du der og kjære?
1:30:51Hvor tør du danse her? Overlynge,
1:30:54overlynge.
1:30:57Nå gikk det ikke an spurte Ingrid da de
1:31:01anpustene stanset.
1:31:03Synd vel lo og sa at hun hadde mer lyst
1:31:06til å valse.
1:31:07Ja, det var da ingenting i veien for
1:31:09det, mente Ingrid, og de laget seg alt
1:31:12til i det. Ingrid viste henne hvorledes
1:31:15hun skulle sette føttene, for valsen er
1:31:17vanskelig den. Og det går nok når vi
1:31:21bare kommer i takten, save. Og Ingrid
1:31:23ville da at de skulle prøve så gjorde
1:31:26de. Ingrid sang og Synnever sang med. I
1:31:30begynnelsen blått nynene, siden sterkt.
1:31:34Men da stanset Ingrid, slapp henne og
1:31:36slo sine hender sammen av bare
1:31:38forundring.
1:31:40"Du kan jo valse," utbrøt hun. "Yj, la
1:31:44oss ikke tale mer om det", sa jeg
1:31:46Sunnuve og tok at fattig Ingrid for å
1:31:49fortsette.
1:31:50"Men hvor har du lært?" Trall, trall,
1:31:54trall. Og hun svingte henne. Da tok
1:31:57Ingrid fatt rett av hjertens lyst og hun
1:32:00sang. Se solen danser på Haukelig fjell.
1:32:04Dans du kjæresten min til snart er det
1:32:07kveld. Se elven hopper mot blanken hav.
1:32:11Hopp du vileste gutt der venter din
1:32:14grav. Se bjørken sveier for vindens
1:32:18kast. Svei du freidige mø. Hva var det
1:32:21som brast? Si,
1:32:24det er slik underlige viser du synger,
1:32:27saanset dansen.
1:32:30Jeg vet ikke hva jeg synger jeg.
1:32:32Torbjørn har sunget dem.
1:32:35Det er slavebs viser, sa Sunneøve. Jeg
1:32:39kjenner dem.
1:32:41Er det av dem? spurte Ingrid og ble litt
1:32:43redd. Hun så fremfor seg og sa ikke noe.
1:32:47Plutselig ble hun oppmerksom på en nede
1:32:49på veien.
1:32:51Du der kjører noen ned fra granlen og
1:32:55tar bortover bygdeveien.
1:32:57Syndøve så også derhen.
1:33:00Er det ham? spurte hun. Ja, det er visst
1:33:03Torbjørn. Han skal til byen.
1:33:07Det var Torbjørn og han kjørte til byen.
1:33:10Den lå langt vekk. Han hadde stort lass
1:33:13og kjørte derfor i mak over den støvete
1:33:16veien.
1:33:18Denne lå slik til at den kunne ses fra
1:33:21setren. Og da han nå hørte at de hauket
1:33:23der oppefra, skjønte han hvem det var og
1:33:26steg opp på lasset og hauket igjen, så
1:33:29det jomet mellom fjellene.
1:33:32Da spillet det på lur ned til ham. Han
1:33:35satt og lyttet, og da det stanset reiste
1:33:38han seg atter og hauket. Således gikk
1:33:41det bortover og han var glad til mote.
1:33:44Han så på solbakken og syntes den aldri
1:33:47hadde hatt så megeten sol som nå.
1:33:50Men mens han satt der og så etter den,
1:33:53glemte han rent hesten, så den gikk som
1:33:55den ville. Da skvatt han opp ved at den
1:33:59gjorde et svært bykt til siden, så den
1:34:01ene skå knakk. Og hesten f i vil trav
1:34:05utover nordhaugmarkene, for det var over
1:34:07dem veien gikk. Han reiste seg i vognen
1:34:10og holdt igjen. Det ble en kamp mellom
1:34:13ham og hesten. Den ville utover en
1:34:16skrent og han holdt. Han fikk den så
1:34:19vidt at den steilet og da hoppet han av
1:34:23og hadde før hesten atter satt seg i
1:34:24fart, fått tak om et tre. Og nå måtte
1:34:28hesten stå. Lasset var til dels kastet
1:34:31av den ene skåk i stykker og hesten sto
1:34:34og skalv. Han gikk frem til den, tok den
1:34:37i biset og snakket blitt til den.
1:34:40Han vendte den straks for å være sikker
1:34:43for skrenten om den lav sted på ny. Stå
1:34:46stille kunne den ikke, så skremt som den
1:34:48var, og han måtte i halv sprang følge
1:34:51den alltid lenger og lenger fremad, like
1:34:54opp til veien igjen. Han f da forbi sine
1:34:57egne saker, som de lå der kastet over
1:35:00henne, koppene i stykker og innholdet
1:35:03til dels fordervet.
1:35:05Hittil hadde han vært opptatt av faren.
1:35:08Nå begynte han å skjønne følgene av
1:35:10dette, og han ble sint. Det sto for ham
1:35:14at det ingenting ble av denne byreisen.
1:35:16Og jo flere betraktninger han gjorde,
1:35:19det sintere ble han. Kommet opp til
1:35:22veien skvatt hesten en gang til og
1:35:24forsøkte å gjøre et kast for å slite seg
1:35:26løs.
1:35:27Men da brøt sinne ut.
1:35:32Mens han med venstre hånd holdt biset,
1:35:34ga han den med den høyre hennad lendene
1:35:37av sin store reisesvepe slag i slag,
1:35:41slag i slag, så den ble rasende og satte
1:35:44forhovene på hans bryst. Men han holdt
1:35:47den fra seg, slo den nå verre enn før.
1:35:50av all sin makt og brukte tykkenden av
1:35:53svepen. Jeg skal lære deg din trossige
1:35:56tamp. Og han slo. Hesten vrinsket og
1:36:00skrek. Han slo. Hei, her skal du kjenne
1:36:04neve som er sterk. Og han slo. Hesten
1:36:07fny så skummet valt ham nedover hans
1:36:10hånd, men han slo.
1:36:12Det skal være første og siste gang din
1:36:14krøpling.
1:36:16Der enda et så. Hei din fyllegamp. Du
1:36:21skal prøve mannetukt. Og han slo.
1:36:25Under dette hadde de vendt seg. Hesten
1:36:28gjorde ikke lenger motstand. rystet og
1:36:31bevet under hvert slag og bøyde seg
1:36:33vrinskene når den så svepe nerve med seg
1:36:35i luften.
1:36:38Da ble Torbjørn liksom litt skamfull og
1:36:41holdt inne. I det samme ble han var en
1:36:44mann som satt på grøftekanten, støttet
1:36:47på albuen og lo han.
1:36:50Han visste ikke hvorledes det gikk til.
1:36:52Det ble nesten sort for øye og med
1:36:54hesten ved hånden ruste han mot ham med
1:36:57hevet svepe. Jeg skal gi deg noe å le
1:37:00av.
1:37:02Slaget falt, men traff kun halvt. Da
1:37:06mannen med et rop veltet seg ned i
1:37:07grøften.
1:37:09Her ble han stående på alle fire, men
1:37:12vente på hodet, skjelte til Torbjørn og
1:37:15trakk munnen sjeft opp til latter.
1:37:18Men latteren selv hørte han ikke.
1:37:21Torbjørn stusset, for dette hadde han
1:37:24sett før.
1:37:26Jo, det var Aslakk.
1:37:29Torbjørn visste ikke hvorfor, men det
1:37:32løp han kaldt nedover ryggen.
1:37:35"Det er vel deg som har skremt hesten
1:37:37begge ganger," sa han.
1:37:40"Jeg lå bare og sov, jeg svarte Aslak og
1:37:44løftet litt på seg.
1:37:46Og så vekte du meg da du skapte deg gal
1:37:48på hesten din.
1:37:51Det var deg som gjorde den gal. Alle dyr
1:37:53er redd deg. Han klappet hesten som var
1:37:57svett så svett at det dryppet av den.
1:38:00Han er nå vel enda reddere deg enn meg.
1:38:04Slik har jeg aldri fart med noen hest,
1:38:06sa Aslak. Han sto nå på kneet i grøften.
1:38:11"Vær ikke forsterke munnen", sa Torbjørn
1:38:13og truet med svepen.
1:38:16Da reiste Aslak seg og kravlet opp. "Jeg
1:38:20sterker munnen." "Nei,
1:38:23hvor skal du, som farer så fort," sa han
1:38:26med bli stemme i det han nærmer seg, men
1:38:28slingr til begge sider, for han var
1:38:30full.
1:38:33Jeg slipper nok for å komme lenger i
1:38:35dag, sa Torbjørn som sprettet hesten
1:38:37fra.
1:38:39Det var riktig leit det, sa Aslak og
1:38:41nærmet seg enda mer i det han tok til
1:38:44luen.
1:38:46"Gud bevarer meg", sa han. Slik en stor
1:38:49vakker kar du har blitt siden sist jeg
1:38:51så deg.
1:38:54Han hadde begge never i lommen og sto så
1:38:57godt han kunne og betrakte Torbjørn som
1:39:00ikke kunne få hesten løs fra restene av
1:39:02vognen.
1:39:04Torbjørn trengte hjelp, men han kunne
1:39:06ikke få det over seg og be ham om det.
1:39:09For Rasl så så stygg ut. Hans klær var
1:39:13tilrakket av grøften. Hans hår hang
1:39:15filtret ned under en blank katt som var
1:39:18dyktig gammel. Og ansiktet, til dels det
1:39:22velbekjente, var nu bestandig fortrukket
1:39:25til et smil og øynene enda mer gjenlukt.
1:39:30Så han måtte holde hodet litt bakover og
1:39:32munnen litt gapende når han så på hen.
1:39:35Alle drag var blitt matte og hele formen
1:39:38var stivnet for Aslak drakk.
1:39:41Torbjørn hadde titt nok sett han før,
1:39:44hvilke asla klot som han ikke visste.
1:39:47Som skreppehandler hadde han titt fart
1:39:49bygden rundt og var gjerne der hvor det
1:39:52var lystighet, da han hadde mange viser
1:39:55å synge, fortalte godt og fikk brennevin
1:39:58til vedelag.
1:40:00Således hadde han nå vært i bryllupet på
1:40:03Nordhaug, men hadde som Torbjørn siden
1:40:06fikk vite funnet det best å holde seg en
1:40:08stund borte da han etter gammelt vis
1:40:11hadde fått folk opp å slåss. Og det
1:40:13truet med å gå utover ham selv.
1:40:16Like så godt å binde hesten fast til
1:40:18vognen som å sprette den fra, sa han. Du
1:40:21må så allikevel opp til Nordhaug for å
1:40:24få deg i stand igjen. Torbjørn hadde nok
1:40:27tenkt det samme, men han hadde ikke
1:40:29riktig ville tenke det.
1:40:31Det er stort bryllup der, sa han. Derfor
1:40:34også stor hjelp, svarte Aslak.
1:40:38Torbjørn sto litt tvilerådig, men uten
1:40:40hjelp kunne han hen komme frem eller
1:40:42tilbake, så det var nok best å gå opp
1:40:45til gården. Han bant hesten fast så
1:40:48lenge og gikk.
1:40:50Asla kom etter. Torbjørn så tilbake på
1:40:53ham. Så får jeg godt følge til
1:40:56bryllupsgåren igjen, sa Aslak og lo.
1:41:00Torbjørn svarte ham ikke, men gikk fort.
1:41:03Asla kom syngende etter. Der drager to
1:41:06bønner til bryllups hus.
1:41:10En gammel velkjent vise.
1:41:13Du går fort du, sa han om en stund. Du
1:41:16kommer nok frem likevel, la han til.
1:41:20Torbjørn svarte ham ikke. Gjenlyd av
1:41:23dans og spill møtte dem. Ansikter ga seg
1:41:26til å se ut på dem gjennom de åpne
1:41:28vinduer i den store toetasjes bygning.
1:41:32Grupper samlet seg i gården. Han så at
1:41:35de talte seg imellom hvem det kunne være
1:41:38til like at han snart var kjent. Og at
1:41:41de litt etter litt fikk øye på hesten
1:41:43der nede og koppene som lå utover
1:41:45jordet.
1:41:46Dansen opphørte og hele svermenet ut i
1:41:50gården nettopp som de to kom opp. "Hit
1:41:54kommer bryllupsfolk mot sin vilje",
1:41:56ropte Aslak da han endelig nærmet seg
1:41:58kretsen bak Torbjørn.
1:42:01Man hilste Torbjørn og slo krets med
1:42:03ham.
1:42:06Gud signer laget. Godt øl på bordet,
1:42:09vakre kvinnefolk på gulvet og gode
1:42:12spillemenn på krakken, saak og skjøt seg
1:42:16det samme midt inn iblant dem. Noen lo,
1:42:19andre forble ble alvorlige. En sa:
1:42:23"Skrippavlak er alltid ved godt mot."
1:42:26Torbjørn traff straks kjent folk som han
1:42:29måtte fortelle om sin hendelse.
1:42:31De tillot ham ikke selv å gå ned igjen
1:42:33etter hesten og tøyet, men ba andre gå.
1:42:37Brudgommen, en ung mann og fordums
1:42:39skolekamerat bu ham inn og smake på
1:42:42bryllupsbrygget
1:42:44og nå dro det til stuen.
1:42:49Noen ville fortsette dansen i sær
1:42:51kvinnefolkene. Andre ville ha en liten
1:42:53drikkestund og få Aslak til å fortelle
1:42:56siden han nå allikevel var kommet til
1:42:58gårs igjen. Men du tør være litt varere
1:43:02enn sist, la en til.
1:43:05Torbjørn spurte hvor alt folket var og
1:43:08svartes der. Her gikk nylig litt urolig
1:43:11til. Nå er enkelte gått til bile. Andre
1:43:15sitter borte på loven og spiller kort,
1:43:17men noen sitter også der hvor Knut
1:43:19Nordhaug er.
1:43:21Han spurte ikke etter hvor Knut Nordhaug
1:43:24var.
1:43:27Brudgommens far, en gammel mann som satt
1:43:30og røkte av en krittpipe og drakk øl
1:43:32til, sa nu: "Kom så med en regle du,
1:43:36Aslak. Det kan være gilt nok å høre for
1:43:39en gangs skyld." "Er det flere som ber
1:43:41meg?" spurte Aslak, som hadde satt seg
1:43:43på en krakk et stykke fra bordet der de
1:43:45andre satt. "Ja visst," sa brudgommen og
1:43:48gav han et glass brennevin. "Nå ber jeg
1:43:51deg." Er det mange som ber på den måten?
1:43:55sa Aslak. Det kan hende det. Så er en
1:43:58ung kone borte på sidebenken og bø et
1:44:01støp med vin frem. Det var bruden. En
1:44:05kvinne på 20 år. Lyslett med en mager
1:44:08med store øyne og et stramt trykk om
1:44:11munnen.
1:44:13Jeg liker godt det som du forteller, la
1:44:15hun til. Brudgommen så på henne og hans
1:44:19far så på ham.
1:44:21Ja, Nordhaugfolket har alltid likt mine
1:44:24regler, sa Aslak. Ære være dem, ropte
1:44:27han og tømte et glass som ble rakt ham
1:44:29av en brudesvenn. Kom så mer noe ropte
1:44:32flere. Om Sigri fantekjerring ropte en.
1:44:37Nei, den er stygg, sa andre især
1:44:39kvinnefolk.
1:44:41Om lierlaget
1:44:43ba Sven tambur. Nei, heller noe morsomt,
1:44:47sa en rank gutt som sto i skjortearmer
1:44:49og lente seg opp av veggen mens hans
1:44:52høyre hånd, som hang slappt ned, f vel
1:44:55ofte bort i håret på noen unge jenter
1:44:57som satt der. De skjente, men flyttet
1:45:00seg ikke.
1:45:02"Nå forteller jeg det jeg vil, jeg," sa
1:45:05Aslak. "Faen heller," mumlet en eldre
1:45:08mann som lå over sengen og røkte.
1:45:10Hans ene ben hang ned. Med det andre lå
1:45:14han og sparket til en fin trøye som hang
1:45:16over sengestolpen.
1:45:18"La være trøyen min", ropte gutten som
1:45:21sto opp etter veggen. "La være døttrene
1:45:24mine", svarte han som lå. "Nå flyttet
1:45:27jentene seg.
1:45:30"Jo, jeg skal fortelle hva jeg vil",
1:45:32ropte Asslak.
1:45:34"Brenevin i kropp skyter mot og opp," sa
1:45:37han, og slo de flate hender sammen med
1:45:39et klask.
1:45:41Fortell hva vi vil," gjentok mannen bort
1:45:43i sengen. "For brennevinet er vårt."
1:45:47"Hva skal det si?" spurte Aslak med rett
1:45:50åpne øyne.
1:45:52"Og den grisen vi gjør, slakter vi
1:45:54også," sa mannen i det han dinglet med
1:45:56benet. Aslak lukket øynene igjen, men
1:46:00ble sittende i samme stilling med hodet.
1:46:03Så falt det ned på hans bryst og han sa
1:46:05ikke noe.
1:46:07Flere talte til ham, men han hørte det
1:46:10ikke.
1:46:11Brednevinet tar ham, sa han i sengen.
1:46:15Da så han opp, tok at smile på seg. Jo,
1:46:21nå skal jeg høre en lystig stubb, sa
1:46:23han. Gud bevarer meg hvor lystig, sa han
1:46:27etter en stund og lo med vi munn, men
1:46:29uten at de hørte latteren.
1:46:31"Han er riktig godlaget sitt i dag", sa
1:46:34brudgommens far. "Ja, det var råd til
1:46:37det, sa Aslok.
1:46:40En dram på reisen da," sa han og rakte
1:46:42hånden frem. Den kom. Han drakk den
1:46:46langsomt ut, holdt hodet litt bakover
1:46:49med den siste dråpige munnen, svelget
1:46:52den så og sa: "Vend til ham i sengen,
1:46:55for jeg er nå grisen deres jeg." Og lo
1:46:59som forrige gang. Han spente sine to
1:47:02hender om kneet og løftet således foten
1:47:05opp og ned i det han selv med det samme
1:47:08rugget frem og tilbake, og så begynte
1:47:11han.
1:47:13Jo, det var en jente som bodde bor i en
1:47:15dal. Hva dalen het kan være det samme.
1:47:19Hva hun het også. Men jenten var vakker.
1:47:22Det syntes garmannen også. S. Og det var
1:47:26hos ham hun tjente. Hun fikk god lønn,
1:47:29fikk hun. Og hun fikk mer enn hun skulle
1:47:32ha. Hun fikk et barn. Folk sa det var
1:47:36med ham. Men det sa ikke han, for han
1:47:39var gift. Og det sa heller ikke hun, for
1:47:41hun var stolt ved stakkars troll. Så ble
1:47:45det nok en løgn over den dåp og det var
1:47:47en skarv til gutt hun hadde født. Så det
1:47:50var slik slag og han ble døpt i en løgn.
1:47:55Men hun fikk en plass under gården og
1:47:57det likte ikke konen som ventlig var.
1:48:00Kom jenten dit opp, spyttet hun etter
1:48:02henne. Men kom den visesle gutten hennes
1:48:04for å leke med garguttene, ba hun dem
1:48:07jage den horungen. Han var ikke bedre
1:48:09verdt, sa hun. Hun tag mannen både natt
1:48:13og dag om å jage den fante jenten på
1:48:15bygden. Mannen holdt igjen så lenge han
1:48:18riktig var mann, men så slo han seg på
1:48:20drikken og da fikk kjerringen taket.
1:48:22Siden ble det dårligere med skarvjenten.
1:48:25De gikk tilbake for hvert år. Og det sto
1:48:27slik til at hun skulle sulte hjel der
1:48:29med den veslige gutten sin. Og han vil
1:48:31ikke fra moren han.
1:48:33Det var nå det ene året det annet med.
1:48:36Det var åtte av dem. Men en var ikke
1:48:38jenten kommet fra plassen. Skjønte nå
1:48:40skulle hun vekk og så kom hun vekk. Men
1:48:44før det sto gården i lys og vakker lue
1:48:47og mannen brente for han var full.
1:48:50Kjerringen redde seg med ungene og hun
1:48:52sa det var den skarvejenten nede på
1:48:54plassen som hadde gjort det. Det kunne
1:48:56gjerne vært det og det kunne også gjerne
1:48:58være annerledes.
1:49:00Det var en underlig gutt hun hadde. I å
1:49:04hadde han sett moren slite ondt og
1:49:07visste hvor skylden var. For moren sa
1:49:10det ofte når han spurte hvorfor hun hvan
1:49:12han i gråt. Og det gjorde hun også dagen
1:49:15før hun skulle reise. Og derfor var han
1:49:18borte om natten. Men hun kom i tukthuset
1:49:21på livstid. For hun sa selv til
1:49:23skriveren at hun hadde gjort den vakre
1:49:25illebrannen der oppe på gården. Gutten
1:49:28dro på bygden og fikk alle folks hjelp
1:49:30fordi han hadde slik en slem ord. Så dro
1:49:33han fra bygden og langt frem til en
1:49:35annen for han fikk stor hjelp. For der
1:49:38var nok ingen som visste hvilken slem
1:49:40mor han hadde. Jeg tror ikke han sa det
1:49:43selv. Sist jeg hørte fra han var han
1:49:45full. De sier han har lagt seg på
1:49:47drikken den senere tid. Om det er sant
1:49:50skal være usagt.
1:49:52Men det er sant at jeg vet ikke hva
1:49:55bedre han skulle gjøre.
1:49:58Det er en lå ond kar dere tro. Han liker
1:50:02ikke folk enda mindre at de er gode mot
1:50:04hverandre og alle minst at de er gode
1:50:06mot ham.
1:50:08Og han ville gjerne at andre skulle være
1:50:10slik som han er selv skjønt? Jeg sier
1:50:13han bare når han er full. Og da gråter
1:50:15han også. gråter så det hagler over
1:50:18ingen verdens ting. For hva er det han
1:50:22skulle gråte over? Han har ikke stjålt
1:50:25en skilling fra noen eller gjort noe av
1:50:27det gale som mange andre gjør. Så han
1:50:29har sagtens ingenting å gråte over. Og
1:50:32allikevel så gråter han og gråter så det
1:50:34hagler. Og skulle dere se han gråte, så
1:50:37tro aldri på det. For det er bare når
1:50:39han er full og da er han ikke ensenes.
1:50:43Her falt Asslak baklengs ned av krakken
1:50:46i sterk gråt som dog snart gikk over for
1:50:50han sovnet.
1:50:53Nå er svinet full, sa han i sengen. Da
1:50:56ligger han alltid og sutrer seg i søvn.
1:51:00Dette var stygt, sa kvinnefolkene og
1:51:02reiste seg for å komme bort.
1:51:05Jeg har aldri hørt han fortelle andre
1:51:07slags historier når han selv fikk råd,
1:51:09sa han nå en gammel mann som reiste seg
1:51:12borte ved døren.
1:51:14Gud vet hvorfor folk vil høre på ham, la
1:51:16han til og så hen til bruden.
1:51:23Femte kapittel.
1:51:26Noen gikk ut, andre søkte å få
1:51:29spillmannen inn igjen slik at dansen
1:51:31kunne begynne. Men spillmannen var
1:51:34sovnet i en krok i gangen og enkelt ba
1:51:37for ham at han måtte få lov å ligge i
1:51:39fred.
1:51:41Siden Lars, kameraten hans, ble slått
1:51:44fordervet her, har Ole måttet holde ut i
1:51:47over et døgn.
1:51:49Man var kommet til gårds med Torbjørns
1:51:51hest og greier.
1:51:53En annen vogn ble spent for da han tross
1:51:57alles anmodning ville ta av sted igjen.
1:52:01Brudgommen var det især som søkte å
1:52:03holde ham tilbake. Her er kanskje ikke
1:52:06så stor glede for meg som det synes, sa
1:52:08han. Og Torbjørn tok en tanke av det.
1:52:12Men han forutsatte seg dog å reise før
1:52:14kvelden kom.
1:52:16Da de så han var urokkelig, spredte de
1:52:19seg i gården.
1:52:21Der var mange folk, men stillhet og det
1:52:24hele hadde lite syn av et bryllup.
1:52:27Torbjørn skulle ha seg en ny selepinne
1:52:30og gikk hen for å finne igjen. I gården
1:52:33var intet høvelig evne, så han gikk litt
1:52:36utenfor og kom så til et vjul som han
1:52:39gikk inn i langsomt og sakte. Da
1:52:43brudgommens ord fulgte ham,
1:52:47han fant der hva han ville, men
1:52:49fremdeles uten å vite av det, satte han
1:52:52seg ned og opp til den ene vegg med kniv
1:52:55og pinne i hånden. Da hørte han det
1:52:58stønne i nærheten av seg. Det var på den
1:53:00annen side av den tynne vegg, der inne
1:53:03hvor vogntsjulet var, og Torbjørn
1:53:06lyttet.
1:53:08Er det også deg? hørte han sagt.
1:53:13Men med langt mellomrom og av et
1:53:16mannfolk som talte med besvær.
1:53:20Da hørte han en gråte, men det var ingen
1:53:22mann.
1:53:25"Hvorfor kom du hit?", ble det spurt. Og
1:53:30det måtte være av den som gråt, for det
1:53:33var tårvått.
1:53:35"Hm. I hvil bryllup skulle jeg spille
1:53:38når det ikke var i ditt?"
1:53:40sa den første.
1:53:42Det var vel Lars spillmannen, som ligger
1:53:45der, tenkte Torbjørn.
1:53:47Lars var en staut, vakker kar. Hvis
1:53:50gamle mor bodde til leie en
1:53:52husmannsplass under gården,
1:53:55men den andre måtte være bruden.
1:54:00"Hvorfor har du heller aldri talt?" sa
1:54:03hun dempet, men langsomt som var meget
1:54:06beveget.
1:54:09Jeg tenkte det ikke var nødvendig mellom
1:54:11oss to, svarte sterk kort.
1:54:15Da var det stille en stund. Så sa hun at
1:54:18du visste dog at han gikk her.
1:54:22Jeg trodde deg sterkere.
1:54:25Han hørte nå intet annet enn gråt.
1:54:29Endelig brøt hun atter ut.
1:54:31Hvorfor talte du ikke?
1:54:35Den nyttet vel gamle Birtes sønn lite å
1:54:37tale til datteren på Nordhaugle det
1:54:40svart etter et opphold hvor han hadde
1:54:43dratt været tungt og ofte stønet.
1:54:47Det ble ventet på svar.
1:54:50Vi har dog sett på hverandre i mange år,
1:54:52ble det sagt.
1:54:55Du var så stolt.
1:54:57En torde ikke riktig tale til deg.
1:55:01Det var dog ingenting i verden jeg
1:55:03heller ville. Jeg ventet hver dag
1:55:08hvor vi møttes.
1:55:10Jeg syntes nesten jeg bød meg frem.
1:55:14Så tenkte jeg, du forsmådde meg.
1:55:19Det ble atterstilt.
1:55:21Torbjørn hørte intet svar. Ingen gråt.
1:55:25Han hørte heller ikke den syke dra
1:55:28været.
1:55:31Torbjørn tenkte på brudgommen som han
1:55:33trodde å kjenne for en bra mann og ble
1:55:35ille til mote på hans vegne.
1:55:39Da sa hun,
1:55:41"Jeg er redd for han får liten glede av
1:55:44meg, han som det er en bra mann", sa den
1:55:47syke og begynte på ny å gi seg litt da
1:55:50de gjorde ondt for brystet.
1:55:53Det var som dette også gjorde henne
1:55:55ondt. For hun sa,
1:55:58"Det er nok tungt for deg nå, men vi var
1:56:02vel aldri kommet til å tale med
1:56:04hverandre. Vi var ikke dette kommet
1:56:06imellom."
1:56:09Den gang du slo til Knut, forsto jeg deg
1:56:13først.
1:56:15"Nei, jeg kunne ikke bære det lenger,"
1:56:17sa han. Og så en stund etter.
1:56:20Knut er.
1:56:23Han er ikke god, sa søsteren.
1:56:27De tidde en stund, så sa han,
1:56:30"Jeg undrer meg på om jeg noen gang blir
1:56:34god igjen."
1:56:36Og ja, det kan jo også være det samme.
1:56:40Har du det vondt, har jeg det verre. Og
1:56:44her på fulgte sterk gråt.
1:56:47"Går du?" spurte han. "Ja," ble der
1:56:51svart. Og derpå,
1:56:54oø gøye meg, hva liv dette skal bli.
1:57:00Gråt ikke så sa han, "Vår herre gjør nok
1:57:04snart en ende på det for meg. Og da skal
1:57:06du se også det blir bedre for deg,
1:57:09Jesus. Jesus at du ikke talte ropte hun
1:57:14med tilbakeholdt stemme som om hun
1:57:16vreder sine hender.
1:57:18Torbjørn trodde hun gikk i det samme
1:57:21eller ikke var i stand til å tale på
1:57:23lenge for han hørte en stund ingenting
1:57:27og gikk.
1:57:31Den første den beste Torbjørn traff i
1:57:33gården, spurte ham:
1:57:36"Hva kom mellom Lars Spillemann og Knut
1:57:38Nordhaug?
1:57:40Å mellom dem? Jo, sa Per Husmann og
1:57:43trakk ansiktet sammen som ville han
1:57:45gjemme noe i fallene. Du kan nok spørre
1:57:48om det, for det var lite nok. Han Knut
1:57:52spurte bare Lars om felen. Han skal ha
1:57:54god klang i dette bryllup.
1:57:58I det samme gikk bruden forbi dem. Hun
1:58:00hadde ansiktet bortvendt, men da hun
1:58:02hørte Lars nevne, vendte hun det og
1:58:05viste dem et par store røde øyne der så
1:58:08usikkert.
1:58:10Men ellers var ansiktet meget kaldt. Så
1:58:13kaldt at Torbjørn ikke kjente hennes ord
1:58:16igjen i det.
1:58:18Begynte han da å skjønne mer.
1:58:24Lenger frem i gården sto hesten og
1:58:25ventet. Han satte sin pinne fast og så
1:58:29seg om etter bruddkommen for å ta
1:58:31avskjed.
1:58:32Han hadde ikke lyst til å søke ham, så
1:58:34nesten helst at han ikke kom og satte
1:58:37seg derfor opp.
1:58:40Da begynte det å støye og rope fra den
1:58:42venstre side av gården, der hvor loven
1:58:44lå. Det var et helt følge som dro ut fra
1:58:47loven. En stor mann som gikk foran
1:58:50ropte: "Hvor er han? Har han gjemt seg?
1:58:54Hvor er han?"
1:58:56Der, sa noen.
1:58:59La ham ikke komme dit, sa andre. Det
1:59:01blir bare ulykke av det.
1:59:05Er det Knut? spurte Torbjørn. En liten
1:59:07gutt som sto ved siden av vognen hans.
1:59:11Ja, han er full og da vil han alltid
1:59:12slåss.
1:59:14Torbjørn satt alt på lasset og slo nå på
1:59:17hesten.
1:59:19Nei, stans, kamerat, hørte han bak seg
1:59:22og holdt hesten tilbake.
1:59:24Men da denne gikk allikevel, lot han den
1:59:27gå.
1:59:28Å, er du redd? Torbjørn Granlin skrekte
1:59:33nærmere ham.
1:59:34Nå holdt han han faster igjen, men så
1:59:37ikke
1:59:40stig av og kom i godt lag, ropte igjen.
1:59:43Torbjørn vendte hodet. Takk, jeg skal
1:59:47hjem, sa han.
1:59:49Nå diskuterte de litt og imens var en
1:59:53hel flokk kommet hen til vognen.
1:59:56Knut gikk foran hesten, klappet den
1:59:59først, tok den dernest ved hodet for å
2:00:01se på den.
2:00:03Knut var rett høy, hadde lys med stritt
2:00:06hår og en butt nese. Munnen var stor og
2:00:09tung, øynene melkeblå, men dristige.
2:00:13Han hadde liten likhet med søsteren. Kun
2:00:15var det noe om munnen som var likt, og
2:00:18han hadde samme slags rett oppstående
2:00:20panne, men mindre liksom alle hennes
2:00:23fine trekk var grove hos ham.
2:00:26"Hva vil du ha for gampen din?" spurte
2:00:28Knut. "Jeg vil ikke selge den," sa
2:00:31Torbjørn.
2:00:33Du tror kanskje jeg ikke kan betale
2:00:35den?" sa Knut. "Jeg vet ikke hva du kan.
2:00:39Så du tviler på det?" "Det skulle du
2:00:42ellers vokte deg for," sa Knut.
2:00:45Gutten som før sto opp etter veggen der
2:00:47inne i stuen og rørte ved jentenes hår,
2:00:50sa han ut til en nabo, "Knut tør ikke
2:00:53riktig denne gangen." Dette hørte Knut.
2:00:57"Tør jeg ikke?" "Hvem sier det?" "Tør
2:01:00jeg ikke?"
2:01:01skrek han. Flere og flere kom til. Av
2:01:05veien se hesten ropte Torbjørn og slo
2:01:08på. Han ville reise.
2:01:11Sier du av veien til meg? spurte Knut.
2:01:15Jeg talte til hesten. Jeg må frem, sa
2:01:18Torbjørn. Men vek heller ikke selv til
2:01:20side. Hva kjører du like på meg? Spurte
2:01:24Knut.
2:01:26Så gå bort. Og hesten løftet hodet i
2:01:29været. Ellers hadde den satt det like
2:01:32mot Knuts bryst. Da tok Knuten vedelet
2:01:37og hesten som husket taket fra veien
2:01:39begynte å skjelve.
2:01:42Men dette rørte Torbjørn som angret hva
2:01:44han selv hadde gjort mot hesten.
2:01:47Nå gikk det utover Knut. Han reiste seg
2:01:50med svepen i hånden og dro til Knut over
2:01:53hodet.
2:01:55Slår du? Skrek Knut og kom nærmere.
2:01:58Torbjørn hoppet av lasset.
2:02:00Du er en ond kar, sa han likblek og
2:02:03leverte tømmen til gutten fra stuen da
2:02:05han kom og bø seg frem.
2:02:08Men den gamle mannen som hadde reist deg
2:02:10borte ved døren da Aslak var ferdig med
2:02:12sin fortelling, gikk nå bort til
2:02:14Torbjørn og rykket ham i armen.
2:02:17Semun Granlin er for bra en mann til at
2:02:20sønnen hans skal drages med slike
2:02:22slåsskjemper, sa han.
2:02:24Det stillet i Torbjørn, men Knut ropte:
2:02:28"Jeg slåsskjempe."
2:02:32Det er han like god som jeg, og min far
2:02:34er like god som hans. Kom an.
2:02:39Det er dårlig at bygdefolk ikke vet hvem
2:02:41av oss to egentlig er ved best makt, la
2:02:44han til og tok halstørkle av seg.
2:02:48"Vi prøver det tids nok", sa Torbjørn.
2:02:51Da sa den mannen som før hadde ligget i
2:02:53sengen, "De er som to katter. De må
2:02:57først snakke mot i seg, begge to."
2:03:01Torbjørn hørte det, men svarte intet. En
2:03:04og annen av flokken lo. Andre sa det var
2:03:07stygt med alle de slagsmål i dette
2:03:09bryllup, samt at de apet seg inn på den
2:03:12fremmed mann som ville dra fredelig
2:03:14avsted.
2:03:17Torbjørn så seg om etter hesten. Det var
2:03:20hans akt og fare. Men gutten hadde vendt
2:03:22den og kjørt den forsvarlig langt bort.
2:03:25Gutten selv sto nå like bak dem. "Hva
2:03:29ser du deg om etter?" spurte Knut.
2:03:32Hun synne er langt borte nå.
2:03:36Hva raker hun deg? Nei, slike
2:03:39skinnhellige kvinnefolk raker ikke meg,
2:03:42sa Knut.
2:03:44Men hun kanskje motstjeler deg.
2:03:48Dette var for meget for Torbjørn.
2:03:51De merket at han så seg om for å prøve
2:03:53plassen.
2:03:55Null la atter noen eldre menn seg
2:03:56imellom og mente at Knut hadde gjort
2:03:59ugang nok i dette lag.
2:04:01Meg skal han intetgjøre, sa Torbjørn.
2:04:05Og da de hørte dette tidde de. Andre sa,
2:04:09"La dem slåss så blir de gode venner.
2:04:12Disse har lenge nok sett ondt over til
2:04:14hverandre."
2:04:16"Ja", sa.
2:04:18"De vil begge være den beste her i
2:04:20bygden. La oss nå se."
2:04:24"Har dere andre sett noe likt til han
2:04:26Torbjørn Granlen," mente Knut.
2:04:29Jeg syntes han nylig var her på gården.
2:04:33Ja, her er han, sa Torbjørn. Og i det
2:04:36samme fikk Knut et slag over det høyre
2:04:38øret, så han tomlet hen mot noen menn
2:04:41som sto der.
2:04:43Nå ble det ganske stilt.
2:04:46Knut reiste seg og for frem uten å si et
2:04:49ord.
2:04:51Torbjørn tok imot ham.
2:04:54Det ble nå en lang nevekamp da begge
2:04:57ville hverandre inn på livet.
2:04:59Men begge var vel vant og holdt
2:05:01hverandre vekk.
2:05:03Torbjørns slag falt nok så ofte og noen
2:05:06sa de falt nok så tungt. Der har Knut
2:05:10funnet sin mann, sa han som hadde tatt
2:05:13hesten. Gi plass.
2:05:16Kvinnefolkene flyktet. Kun en sto høyt
2:05:19på en trapp for å se bedre. Det var
2:05:22bruden.
2:05:23Torbjørn fikk et glimt av henne og
2:05:25stanset litt.
2:05:27Da så han en kniv i Knuts hånd, husket
2:05:31hennes ord at Knut ikke var god. Og med
2:05:34et vellerettet slag traff han Knuts arm
2:05:37over håndleddet, så kniven falt og armen
2:05:41dovnet.
2:05:43"Au hvor du slo", sa Knut. "Synes du?"
2:05:48spurte han og brøt nå inn på ham. Knut
2:05:52hadde ondt for å bruke bare en arm. Han
2:05:55ble løftet og båret, men det bar imot
2:05:59før han ble lagt. Han ble flere ganger
2:06:02lagt i bakken, slik at enhver annen vel
2:06:06hadde sviktet. Men dette var en god
2:06:08rygg.
2:06:10Torbjørn flyttet med ham. Folk vek, men
2:06:13han kom etter med ham. Og således bar
2:06:16det rundt hele gården inntil de kom opp
2:06:19under trappen, hvor han hivde han enda
2:06:21en gang i været og truet ham ned, så
2:06:23knærne ga etter. og knut langs over
2:06:26stenhellen, så det sang i ham.
2:06:30Han ble liggende stilt, ga et dypt stønn
2:06:33fra seg og lot øynene synke i.
2:06:37Torbjørn rette seg og så opp.
2:06:41Hans øyne falt like på bruden som sto
2:06:45ubevegelig og så på.
2:06:48"Ta noe og legg opp under hodet på han",
2:06:50sa hun og vendte seg om og gikk.
2:06:54To gamle koner gikk forbi. Den ene sa
2:06:57til den annen: "Herregud, der ligger en
2:07:01igjen. Hvem er nå dette?"
2:07:05En mann svarte: "Han Knut Nordhaug."
2:07:09Da sa det en annen kone,
2:07:11"Kanje det liver på med slagsmål
2:07:15heretter.
2:07:16De måtte da også ha annet å bruke sine
2:07:18krefter til.
2:07:21Der sa du et sant ordig mente den andre.
2:07:25Vår herre hjelpe dem så langt frem at de
2:07:27kan se forbi hverandre og hen til noe
2:07:30mer.
2:07:33Dette falt Torbjørn underlig på sinnet.
2:07:36Han hadde ikke sagt et ord, men han sto
2:07:38der enå og så på dem som stelte med
2:07:40Knut. Flere talte til ham, men han
2:07:43svarte ikke. Han vendte seg fra dem og
2:07:46falt i tanker.
2:07:49Syndøvet kom frem i dem og han ble meget
2:07:52skamfull.
2:07:54Han tenkte på hva slags forklaring han
2:07:56skulle gi. Han tenkte på at var ham nok
2:08:01ikke så lett å slutte som han en gang
2:08:03trodde.
2:08:05I det samme hørte han bak seg: "Vok deg,
2:08:08Torbjørn!"
2:08:10Men før han fikk vendt seg, var han
2:08:13grepet ved skuldrene bakfra, ble bøyd
2:08:16ned og følte ikke noe mer. uten en
2:08:18stikkende smerte hvis sted han ikke
2:08:21riktig kjente. Han hørte stemmer omkring
2:08:24seg, fornemte at de kjørte, trodde selv
2:08:27stunder om at han kjørte, men visste de
2:08:30ikke bestemt.
2:08:33Dette varte meget lenge.
2:08:35Det ble kaldt, snart igjen varmt og da
2:08:39så lett for ham, så lett at han syntes å
2:08:42sveve.
2:08:43Og nå forsto han det.
2:08:46Han bår opp av tretoppene
2:08:49fra den ene til den andre.
2:08:53Så han kom opp i li høyere opp på
2:08:56seteren. Enda høyere opp like på det
2:08:59høyeste fjell.
2:09:01Der bøyde Syndve seg nedover ham og gråt
2:09:04og sa at han skulle ha sagt noe. Hun
2:09:09gråt meget og mente at han dog selv
2:09:11hadde sett hvorledes Knut Nordhaug gikk
2:09:14i veien for han bestandig i veien for
2:09:16ham. Og så måtte hun jo ta knut og så
2:09:20klappet hun han mildt nedover den ene
2:09:23siden, så det ble varmt der og gråt så
2:09:26skjorten på det stedet ble våt. Men
2:09:29Aslak satt på huk oppe på en stor
2:09:31spisten og tente tretoppene rundt
2:09:34omkring seg så det brast og brente og
2:09:37kvistne føk omkring ham. Selv lo han med
2:09:40hvitt gap og sa det er ikke meg. Det er
2:09:44moren min som gjør det.
2:09:46Og semun faren sto og så på den ene
2:09:49siden og kastet kornsekker høyt så
2:09:53skyene trakk dem til seg. Bredde kornet
2:09:56utover som en tåke. Og dette syntes ham
2:09:59så underlig at kornet kunne flyte slik
2:10:02utover all himmel. Da han så nedover på
2:10:05semun selv, ble denne så liten, så liten
2:10:08at han til sist nesten ikke kom opp over
2:10:10jorden. Men enda kastet han sekkene
2:10:13høyere og høyere og sa: "Gjør meg det
2:10:16etter du."
2:10:18Langt bor i skyene sto kirken og den
2:10:21lyse kone på solbakken sto oppi tårnet
2:10:24og viftet med et rødgult lommetørkel i
2:10:27den ene hånd og en salmebok i den andre
2:10:29og sa: "Hit kommer du ikke før du har
2:10:32lagt av å slåss og banne." Og da han
2:10:35skulle se til var det ikke kirken, men
2:10:38Solbakken. Og solen sto slik på alle
2:10:42hundre ruter at han fikk ondt i øynene
2:10:44og måtte lukke dem hardt igjen.
2:10:49"Varlig, varlig, semun," hørte han, og
2:10:53våknet som av en slummer ved at han ble
2:10:56båret. Og da han så seg om, var han
2:10:58kommet inn i stuen på granlen
2:11:01en stor ild brente på gruen.
2:11:04Moren sto ved siden av ham og gråt.
2:11:07Faren tok jo stopp under ham.
2:11:10Han ville bære ham inn i sidekammeret.
2:11:13Der slapp faren ham sakte ned igjen.
2:11:17Der er liv i ham, sa han med dirrende
2:11:20stemme og vendte seg mot moren.
2:11:23Denne utbrøt og vår herre hjelpe meg.
2:11:27Han ser opp. Og Torbjørn, Torbjørn,
2:11:30velsignede gutt, hva har det gjort med
2:11:33deg? Og hun lutet seg nedover ham og
2:11:36strøk hans kinn, mens hennes tårer falt
2:11:40varme på hans ansikt.
2:11:43Semun var oppi øyet med den ene erme.
2:11:47Flyttet så moren blitt til side. "La meg
2:11:51like så godt ta han" straks, sa han. Og
2:11:53så tok han vel opp under hans skulder
2:11:56med den ene hånden litt nedenfor ryggen
2:11:59med den andre.
2:12:01Hold på hodet du mor.
2:12:03om man ikke skulle ha kraft til å bære
2:12:05det.
2:12:06Hun gikk foran og holdt på hodet.
2:12:10Semun forsøkte å komme i skritt med
2:12:12henne. Og snart lå Torbjørn på sengen i
2:12:15det andre kammerset.
2:12:18Etter at de nå hadde bredd over ham og
2:12:20lagt han vel til rette, spurte Semun om
2:12:23gutten var kommet av gårde. "Der ser du
2:12:26ham," sa moren og pekte ut.
2:12:29Semun åpnet vinduet og ropte: "Er du
2:12:31fremme om en time, så skal du få din
2:12:34årslønn to ganger.
2:12:36Det er det samme om du sprenger hesten."
2:12:40Han gikk at bort til sengen.
2:12:43Torbjørn så på han med store klare øyne.
2:12:46Faren måtte se på dem. Og da begynte
2:12:49hans å fuktes.
2:12:53Jeg visste det ville ende slik. Så han
2:12:55sakte, vendte seg og gikk ut.
2:13:00Moren satt på en krakk inne ved sønnens
2:13:02føtter og gråt, men hun talte ikke.
2:13:06Torbjørn ville si noe, men han følte det
2:13:08falt seg tungt. Derfor tidde han.
2:13:12Men han så på moren uavbrutt,
2:13:15og moren hadde aldri sett en slik lans i
2:13:18hans øyne. Heller aldri hadde de vært så
2:13:21fagre. Hvilket syntes henne et slemt
2:13:24forbud?
2:13:26Gud Herren han hjelper deg. Brast
2:13:29endelig ut.
2:13:30Jeg vet at semunen velter over henne den
2:13:33dag du går vekk.
2:13:36Torbjørn så på henne med ubevegelige
2:13:38øyne og ansikt. Blikket f like gjennom
2:13:41henne. Og hun begynte å be sitt fader
2:13:43vår for ham. for hun tenkte at han kun
2:13:46hadde litt igjen.
2:13:48Mens hun da satt der rant henne i hu
2:13:52hvor kjær han fremfor noen hadde vært
2:13:54dem alle. Og nå var ingen av søskene
2:13:57hans hjemme.
2:14:00Fikk hun da bud opp til seteren etter
2:14:03Ingrid og en yngre bror kom så igjen og
2:14:06satte seg der som før.
2:14:09Han så enda på henne og blikket var
2:14:12henne en salmesang.
2:14:15Det førte tankene hennes smildende inn i
2:14:18de bedre ting. Og gamle Ingebjør ble
2:14:21andagtsfull, tok bibelen frem og sa, "Nå
2:14:25vil jeg lese høyt for deg, at du kan ha
2:14:28det godt."
2:14:30Da hun ingen briller hadde ved hånden,
2:14:32slo hun opp et sted som hun omtrent
2:14:34kunne utnatt fra hun var pike, og det
2:14:37var av Johannes evangelium.
2:14:40Hun var ikke viss på at han hørte henne,
2:14:43for han var ubevegelig som før. Stirret
2:14:46bare på henne. Men hun leste dog, om
2:14:50ikke for ham, så for seg selv.
2:14:54Ingrid kom snart hjem for å bytte med
2:14:56henne, men da sov Torbjørn.
2:15:00Ingrid gråt uten ende.
2:15:03Hun hadde begynt med det før hun gikk
2:15:05fra seteren, for hun tenkte på syndøvet
2:15:07som intet fikk vite.
2:15:10Nå kom doktoren og undersøkte ham. Han
2:15:14hadde fått et knivstikk i siden, var
2:15:16også blitt slått, men doktoren sa intet,
2:15:20og det var ingen som spurte.
2:15:23Semun fulgte ham inn i sykestuen, sto
2:15:26der og så uavbrudt på doktorens ansikt.
2:15:29Gikk da han gikk hjalp han opp i karolen
2:15:32og tok til luen. Da doktoren sa at han
2:15:35kom igjen dagen etter
2:15:37så vendte han seg mot konen som hadde
2:15:39fulgt med.
2:15:41Når den mannen ikke taler er det farlig.
2:15:46Hans munn bevret.
2:15:48Han slo den ene fot omkring den andre og
2:15:52gikk bortover marken.
2:15:55Ingen visste hvor han ble av. Tian kom
2:15:57ikke hjem den kveld, heller ikke om
2:16:00natten, men først den neste morgen. Og
2:16:03da syntes han så mørk at ingen torde
2:16:05spørre ham om noe. Selv sa han
2:16:09nå.
2:16:11Han har sovet svart Ingrid.
2:16:15Men han er så maktesløs at han ikke kan
2:16:18løfte en hånd.
2:16:21Faren ville inn for å se til ham, men
2:16:23han ventet da han kom til døren.
2:16:27Doktoren var der liksom dagen etter og
2:16:29flere dager i følge.
2:16:32Torbjørn kunne tale,
2:16:34men fikk ikke lov til å røre seg. Ingrid
2:16:37satt som ofte så ham også moren og hans
2:16:40mindre bror,
2:16:42men han spurte dem ikke om noe og de
2:16:45ikke han.
2:16:47Faren var aldri inne.
2:16:50Dette så de at den syke la merke til. Og
2:16:53hver gang døren gikk opp ble han
2:16:55oppmerksom og de trodde det måtte være
2:16:58fordi han ventet faren.
2:17:00Til sist spurte Ingrid han om han ikke
2:17:02gjerne ville se flere av dem.
2:17:05"Å, de vil vel ikke se meg", svarte han.
2:17:09Dette ble sagt til Semun, som ingenting
2:17:11svarte straks.
2:17:13Men den dagen var han borte da doktoren
2:17:16kom. Så snart doktoren kom et stykke på
2:17:19landeveien, traff han Semun som satt på
2:17:22veikanten og ventet på ham.
2:17:25Etter å ha hilst på han spurte Semun om
2:17:27sin sønn.
2:17:29"Han er ille, med erfaren, var det korte
2:17:31svar.
2:17:33Står han seg?" spurte semun og rettet på
2:17:36hestens sadel.
2:17:39Takk. Den sitter nok så godt, sa
2:17:40doktoren.
2:17:42Den var ikke stram nok, svarte semun.
2:17:46Der oppsto nå en liten stillhet hvor i
2:17:49doktoren så på ham, men Semun arbeidet
2:17:52ivrig med greiet og så ikke opp.
2:17:56Du spurte om han sto seg. Jeg tror nok
2:17:59det, sa doktoren langsomt.
2:18:03Seun så raskt opp.
2:18:05Er det liv? spurte han. "Det har det
2:18:09vært i flere dager," svarte doktoren.
2:18:13Da piplet der noen tårer frem i øynene
2:18:15på Semun. Han søkte å ta dem vekk, men
2:18:19de kom igjen.
2:18:21"Det er også en skam slik jeg holder av
2:18:23den gutten," hikstet han.
2:18:26"Men ser du, doktor stautere kar, har da
2:18:29ikke vært i prestjellet?"
2:18:32Doktoren ble rørt. Hvorfor har du ikke
2:18:35føret vite noe?
2:18:38Jeg har ikke vært god til å høre det,
2:18:40svarte mun og hadde enda strev med
2:18:42gråten som han ikke kunne trueue ned.
2:18:46Og så var det de kvinnefolkene fortsat
2:18:48han. De så hver gang etterom jeg spurte,
2:18:52og da kunne jeg ikke.
2:18:55Doktoren ga tid til å komme seg
2:18:58da, så Semun fast på ham. Får han helsen
2:19:02sin igjen? spurte han plutselig.
2:19:05På et vis.
2:19:07Ellers kan sliktå ikke sies med
2:19:10sikkerhet.
2:19:12Da ble Semun rolig og ettertenksom.
2:19:15På ett vis mumlet han.
2:19:19Han sto og så ned.
2:19:21Doktoren ville ikke forstyrre ham, fordi
2:19:24det var noe ved den mannen som forbø
2:19:26det. Plutselig løftet Semun hodet i
2:19:29været.
2:19:31"Takk for underretningen", sa han og
2:19:34rakte hånden frem og gikk tilbake.
2:19:38På samme tid satt Ingrid hos den syke.
2:19:42"Er du god til å høre på, så skal jeg
2:19:44fortelle deg noe om far," sa hun.
2:19:47"Fortell. sa han. Jo, den første kvelden
2:19:51doktoren hadde vært her kom far vekk og
2:19:54ingen visste hvor han var. Men da hadde
2:19:57han vært over i bryllupsgården
2:20:00og der var alt folk blitt ille ved da
2:20:02han kom. Han hadde satt seg ned blant
2:20:04dem og drukket. Og brudgommen har
2:20:07fortalt at han trodde han kom halvt på
2:20:09en kant.
2:20:11Da først begynte han å spørre etter
2:20:13slagsmålet og fikk nøyaktig beskjed om
2:20:16hvorledes det var gått til.
2:20:19Knut kom til
2:20:21far ville han skulle fortelle og gikk ut
2:20:24på gården til stedet hvor de hadde
2:20:26slåss.
2:20:28Alt folk fulgte. Knut fortalte da om
2:20:32hvorledes du hadde fart med ham etter at
2:20:34du hadde lamslått hans hånd. Men da Knut
2:20:38ikke ville fortelle mer, reiste far seg
2:20:41og spurte om det var således det siden
2:20:44gikk til.
2:20:45Og i det samme tok han Knut over
2:20:47bringen, lettet ham og la han ned på den
2:20:50stenhellen som ennå hadde blod etter
2:20:53deg. Han holdt han nede med sin venstre
2:20:57hånd og trakk sin kniv opp med den
2:20:59høyre. Knut skiftet farge og alle
2:21:02gjester tidde. Da var det folk som så
2:21:06far gråte.
2:21:08Men han gjorde ikke Knut noe. Knut selv
2:21:11rørte seg ikke. Far reiste så Knut opp
2:21:15igjen, men la ham en stund etter atter
2:21:18ned. "Det er tungt å slippe deg", sa han
2:21:21og sto og stirret på ham mens han holdt
2:21:24ham.
2:21:25To gamle koner gikk forbi og en av dem
2:21:28sa:
2:21:30"Husk nå vel på barnene dine du", semun
2:21:33granlen.
2:21:35De forteller at far straks slapp Knut og
2:21:38at han en stund etter var borte fra
2:21:40gården. Men Knut dro seg hus imellom
2:21:43vekk fra bryllupet og kom ikke dit mer.
2:21:46Ingrid var så vidt ferdig med denne
2:21:48fortelling før døren ble åpnet.
2:21:52En så inn og det var faren.
2:21:56Hun gikk straks ut og semun kom inn. Hva
2:22:00de to talte om fikk ingen vite. Moren
2:22:04som sto opp etter døren for å lytte
2:22:06trodde dog en gang var fanget at de
2:22:09talte om hvorvidt han kunne få helsen
2:22:11sin igjen eller ei. Men hun var ikke
2:22:14viss på det. Ville heller ikke gå inn så
2:22:16lenge Semun var der.
2:22:19Da Semun kom ut var han meget bli og
2:22:22litt rød i øynene.
2:22:24Vi beholder ham nok, sa han i
2:22:27forbigående til Ingebjørk. Men vår herre
2:22:30vet om han mer får helsen sin igjen.
2:22:34Ingenbyører begynte å gråte og fulgte
2:22:36mannen ut. På stabberstrappen satt de
2:22:39seg ned ved siden av hverandre og mangt
2:22:42ble en talt mellom de to.
2:22:46Men da Ingrid sakte kom inn igjen til
2:22:48Torbjørn, lå han med en liten lapp i den
2:22:51ene hånden og sa rolig og langsomt:
2:22:54"Den får du levere syndøver neste gang
2:22:57du treffer henne." Da Ingrid hadde lest
2:23:00hva det sto på den, vendte hun seg om og
2:23:02gråt. For på lappen sto:
2:23:06"Til velaktede pike, synd guttormsdatter
2:23:11Solbakken.
2:23:13Når du har velest disse linjer, får det
2:23:17at være forbi mellom oss to. Di, jeg er
2:23:21ikke den som du skal ha.
2:23:24Vår herre være med oss begge to.
2:23:27Torbjørn Semsen. Granliden.
2:23:34Sjette kapittel.
2:23:37Sunneva hadde fått vite om det dagen
2:23:40etter at Torbjørn hadde vært i
2:23:41bryllupet.
2:23:42Hans yngre bror var kommet dit opp til
2:23:45seteren med budsending om det, men
2:23:47Ingrid hadde tatt fat i ham ute i
2:23:49svalgangen nettopp som han gikk og hun
2:23:52hadde gitt ham hva han skulle bære frem.
2:23:55Syndø visste derfor ikke mer enn at
2:23:57Torbjørn hadde kjørt lasset over og at
2:23:59han derfor var tatt opp til Nordhaug
2:24:01etter hjelp. At Knut og han der var
2:24:04kommet i hop og Torbjørn kommet litt til
2:24:07skade. Han lå, men det var ikke farlig.
2:24:10Dette var en slik tiende at synd bli mer
2:24:13harm enn bedrøvet.
2:24:15Og jo mer hun tenkte på dette, d
2:24:18motfallen ble hun. Hvor meget han lovte,
2:24:22så skulle han dog bære seg slik av at
2:24:24foreldrene fikk noe å si på ham. Men de
2:24:27skulle nå ikke fra hverandre allikevel,
2:24:30tenkte Snøve.
2:24:32Der gikk ikke mange bud opp til setren,
2:24:35og derfor drygdes det før Sinøve fikk
2:24:37annen tidende. Uvissheten la seg tungt
2:24:40på sinnet, og Ingrid kom ikke opp igjen,
2:24:43så det måtte være noe på fære.
2:24:46Hun var ikke god til å synge hyrne hjem
2:24:49om kvelden, som hun før hadde gjort, og
2:24:51hun sov ikke godt om natten da hun
2:24:54savnet Ingrid. Dette gjorde at hun var
2:24:56trett om dagen, og derved ble ikke
2:24:58sinnet lettere.
2:25:00Hun gikk og stelte, skurte ringer og
2:25:02kopper, ystet ost og la melk opp. Men
2:25:06det var neppe med glede. Og Torbjørns
2:25:08yngre bror, samt den andre gutten, som
2:25:11hadde getselen sammen med ham, syntes
2:25:13snu og få visshet for at det måtte være
2:25:16noe imellom henne og Torbjørn.
2:25:19Noe som ga dem evne til mange samtale
2:25:22opp i marken.
2:25:24Om ettermiddagen, på den åtende dag
2:25:26etter at Ingrid var hentet hjem, syntes
2:25:29det å ligge tyngre over henne noensinne.
2:25:33Nå var så lang tid gått og ennå ingen
2:25:37tiende. Hun forlot sitt arbeide for å
2:25:40sette seg og se utover bygden, da dette
2:25:42syntes henne en slags selskap,
2:25:45og hun nå ikke ville være alene.
2:25:49Som hun satt der, ble hun trett, la
2:25:52hodet ned over sin arm og falt straks i
2:25:55søvn.
2:25:56Men solen stakk og det ble en urolig
2:25:59søvn.
2:26:00Hun var over på solbakken oppe på det
2:26:03loftet hvor hennes ting sto og hvor hun
2:26:05pleide å sove.
2:26:07Blomstene fra haven bar slik fager duft
2:26:10opp. Skjønte ikke den hun var vant til,
2:26:12men en annen. Nesten som av lyng.
2:26:16"Hvorav kommer vel det?" tenkte hun og
2:26:19bøyde hodet ut over det åpne vinduet.
2:26:23Jo, så sto Torbjørn nede i haven og
2:26:26plantet lyng.
2:26:29"Men kjære deg, hvorfor gjør du dette?"
2:26:31spurte hun. "Å, de blomster vil ikke
2:26:35vokse," sa han. og gikk og stelte ned i
2:26:38haven.
2:26:40Da gjorde det henne ondt for blomstene,
2:26:42og hun ba om endelig å bære dem opp til
2:26:44henne igjen.
2:26:47"Ja, det kan jeg gjerne gjøre," sa han.
2:26:49Og så samlet han dem opp og kom med dem.
2:26:53Men det var nok ikke på loftet hun satt,
2:26:55for han kunne gå like inn til henne.
2:26:59Da kom moren med det samme.
2:27:01I Jesu navn skal den stygge granlige
2:27:05gutten komme inn til deg, sa moren og
2:27:07sprang til og stilte seg midt i veien
2:27:10for ham.
2:27:12Men han ville inn allikevel, og så
2:27:14begynte de to å brytes.
2:27:16Mor, mor, han vil bare inn igjen med
2:27:19blomstene mine, ba Snøve og gråt. Ja,
2:27:22det hjelper ikke, sa moren og brøt på.
2:27:25Og Snøve var så redd, så redd, for hun
2:27:27visste ikke hvem hun ville ha til å
2:27:29vinne. Men tape skulle ingen av dem. "Ta
2:27:32i vare blomstene mine!", ropte hun. Men
2:27:35de brøt nå verre enn før, og de vakre
2:27:38blomstene hennes strøddes ut overalt.
2:27:41Moren tråtte på dem og han også. Synd
2:27:44over gråt. Men da Torbjørn hadde sluppet
2:27:47blomstene ble han så stygg, så stygg.
2:27:50Håret vokste på ham, ansiktet også.
2:27:53Øynene så ondt. Og lange klør satte han
2:27:56i moren. "Vokt deg, mor! Ser du det
2:27:59ikke? Det er en annen. Vokt deg!" skrek
2:28:02hun og ville henne å hjelpe moren, men
2:28:05kom ikke av flekken.
2:28:07Da ropte noen på henne. Og det ropte en
2:28:09gang til. Men straks for Torbjørn vekk,
2:28:13moren også.
2:28:15Det ropte en gang til. Ja, sa Sunnøve og
2:28:20våknet.
2:28:21Syndøve ropte det. Ja, svarte hun og så
2:28:25opp. Hvor er du? spurte St. Det er mor
2:28:30som roper, tenkte Snøve. reiste seg og
2:28:32gikk innover mot Setervollen, hvor moren
2:28:34sto med en løp i den ene hånden, skygget
2:28:37for seg med den andre og så ut i mot
2:28:40henne.
2:28:41"Her ligger du og sover på den slette
2:28:43marken," sa moren. "Ja, jeg ble så
2:28:46søvnig," svarte Syndve, at jeg la meg
2:28:49ned på en liten stund. Så visste jeg
2:28:51ikke ordet av det før jeg var innsovnet.
2:28:55"Slik må du vokte deg for, barnet mitt.
2:28:58Jeg har noe til deg i løpen. Jeg bakte i
2:29:01går da far skulle på langreise,
2:29:04men Syndøver følte på seg at moren ikke
2:29:06kom derfor, og hun tenkte at hun hadde
2:29:09ikke drømt om henne for ingenting.
2:29:12Karen, så het moren, var som før sagt
2:29:15liten og spinkel av vekst, hadde lyst
2:29:18hår og blå øyne som gikk snar i hodet.
2:29:22Hun smilte litt når hun talte, men det
2:29:25var blått når hun talte med fremmet
2:29:26folk. Hennes ansikt var nå blitt noe
2:29:29skarpt. Hun var rask i sine bevegelser
2:29:33og hadde alltid travelt.
2:29:35Syndnev takket henne for gavene, tok opp
2:29:38lokket og så etter hva det var.
2:29:41"Å ja, gjør det en annen gang," sa
2:29:44moren. "Jeg la merke til at koppene dine
2:29:46ikke var vasket ennu. Det må du passe på
2:29:49å gjøre, barnet mitt før du tar hvile."
2:29:53"Ja, det var også bare i dag." "Ja, kom
2:29:55nå!" Så var jeg hjelpe deg siden jeg
2:29:59likevel er her, sa moren og skjørtet seg
2:30:01opp.
2:30:03Du må vende deg til orden, enten du går
2:30:05under øynene mine eller de. Hun gikk
2:30:08foran moren mot melkesvalen
2:30:11og synd langsomt etter. Der tok de ut og
2:30:15vasket opp. Moren så etter deres stell
2:30:18og fant ikke ille. Ga idelig anvisning
2:30:21og hjalp til å feie rent. Og således
2:30:24gikk en time eller to med.
2:30:26Hun hadde under arbeidet fortalt henne
2:30:28om hva de drev med hjemme og hvor
2:30:30travelt hun hadde det nå før hun fikk
2:30:33faren i vei. Så spurte hun etter om
2:30:36Syndøve husket å lese Guds ord før hun
2:30:39la seg om kvelden. For det må ikke
2:30:41glemmes, mente hun. Ellers går arbeidet
2:30:44dårlig det neste dag.
2:31:01Så snart de nå var ferdige, gikk de ut
2:31:04på volden og satte seg der for å vente
2:31:06kyrene.
2:31:07Og som de nå vel hadde satt seg, spurte
2:31:09moren etter Ingrid, nemlig om hun ikke
2:31:12snart kom til størrelse igjen. Sunneøve
2:31:15visste ikke mer der om enn moren. "Ja,
2:31:18slik kan folk fare," sa moren. Og Snøve
2:31:20forsto nok at det ikke var Ingre hun
2:31:22mente. Hun ville gjerne ha bøyd det
2:31:25vekk, men hun hadde ikke mot til det.
2:31:28Den som aldri har vår herre i sitt
2:31:30hjerte, han finnes somme tider når man
2:31:33minst venter det, sa moren.
2:31:36Syndv sa ikke et ord.
2:31:39Nei, det har jeg alltid sagt. Den gutt
2:31:43blir det ingenting av. Enå far slik. Fy.
2:31:50De satt begge på huk og så nedover, men
2:31:53de så ikke på hverandre.
2:31:56"Har du hørt hvorledes det står til med
2:31:58ham?" spurte moren og så kort hen på
2:32:00henne. "Nei," svarte Syndøve.
2:32:04"Det skal være dårlig med han", sa
2:32:06moren.
2:32:07Sunneve begynte å bli trang for brystet.
2:32:10"Er det da farlig?" spurte hun. Og det
2:32:14var noe knivstikk i siden. Ja, han fikk
2:32:17noen slemme slag også.
2:32:20Syndnover følte at hun ble blussende
2:32:22rød. Straks vendte hun seg mer bort for
2:32:25at moren ikke skulle få se henne. Ja,
2:32:28det har vel ikke noe videre å si,
2:32:31spurte hun så rolig som hun var god til.
2:32:34Men moren hadde lagt merke til at hennes
2:32:36bryst gikk sterkt og derfor svarte hun:
2:32:39"Å nei, ikke det heller.
2:32:42Da begynte syndv ane her måtte være noe
2:32:45meget galt på Fære.
2:32:48Han ligger spurte hun. Ja, kors. Han
2:32:52ligger.
2:32:54Det er synd på foreldrene slike bra folk
2:32:56de er. Godt oppdratt er han også. Så vår
2:33:00herre har ingenting å kreve ham for.
2:33:03Syndøv ble nå så beklemt at hun visste
2:33:06ikke sin råd. Da fortsatte moren. Nå
2:33:10viser det seg nok. og være bra at ingen
2:33:12er bundet til ham.
2:33:15Vår herre han lager da også alt til det
2:33:18beste.
2:33:20Synd følte en svimmelhet som skulle hun
2:33:22nedover berget.
2:33:25Nei, jeg er alltid sagt til han far jeg.
2:33:29Gud bevare oss, har jeg sagt. Vi har nå
2:33:32bare denne ene datteren og henne får vi
2:33:34sørge for.
2:33:36Han er nå liksom litt bløt av seg han så
2:33:39bra han ellers er.
2:33:41Men så er det godt med det at han tar
2:33:43råd der han finner det. Og det er i Guds
2:33:46ord. Men bare når Syndø kom til å tenke
2:33:49på far sin, hvor mild han alltid var, så
2:33:53fikk hun det enda verre med å kue gråten
2:33:56ned.
2:33:58Og denne gang nyttet ingen motstand. Hun
2:34:01begynte å gråte.
2:34:03Gråter du? spurte moren og så hen til
2:34:06henne uten å få se henne.
2:34:09Ja, jeg tenker på han far og så og det
2:34:13brøt nå løst til gangs. Ja, men kjære
2:34:16deg da barnet mitt. Hva går det av deg?
2:34:19Og jeg vet ikke riktig det kom slik over
2:34:22meg.
2:34:24Kanskje det går ham ille på reisen.
2:34:26Hulket Syndøve. hvor du kan snakke, sa
2:34:30moren. Det skulle ikke gå han godt
2:34:34til byen etter slitte landeveien.
2:34:37Ja. Husk nå på hvorledes det gikk den
2:34:41annen hulket synneve.
2:34:45Ja han. Men far din farer deg ikke frem
2:34:48som en tosk skulle jeg tro. Han kommer
2:34:51nok skadesløs hjem så fr vår herre
2:34:54ellers holder sin hånd over han.
2:34:58Moren begynte å ta en tanke av denne
2:35:00gråten som ikke ville holde opp igjen.
2:35:03Rett som hun satt der sa hun: "Der er
2:35:06mange ting i verden som kan være tunge
2:35:08nok, men da får en trøste seg med at det
2:35:10kunne være enda tyngre."
2:35:13Ja, det er en dårlig trøst, sa han synne
2:35:16og gråt sårt. Moren hadde ikke riktig
2:35:19hjerte til å svare henne hva hun tenkte,
2:35:22så hun sa bare, "Vår herre selv
2:35:24bestemmer mange ting for oss på en
2:35:26synlig måte. Det har han vel gjort her
2:35:29med." Og så reiste hun seg til kyrene
2:35:33begynte å raute opp i åsen. Klokkene
2:35:35klang. Guttene hauket og de dro langsomt
2:35:39nedover da kyrene var mette og rolig.
2:35:42Hun sto og så til. Ba så Sunnøve være
2:35:46med opp og ta imot dem. Synøvet reiste
2:35:48seg nå også kom etter, men det gikk
2:35:51langsomt.
2:35:54Karen Solbakken fikk nå travelt med å
2:35:56hilse på sin buskap. Der kom den ene ku
2:36:00etter den annen og de kjente hen og
2:36:02rautet. Hun klappet dem, talte til dem
2:36:05og ble glad igjen ved å se hvor godt de
2:36:07hadde tatt seg alle sammen. Og ja, sa
2:36:10hun, vår herre er nær den som holder seg
2:36:14nær ham.
2:36:16Hun hjalp nå syndve med å sette dem inn,
2:36:19for det gikk sent med syndve den dag.
2:36:22Moren sa ingenting til det. Hun hjalp
2:36:25henne også med å melke, skjønte hun
2:36:27derved ble der oppe enn hun hadde
2:36:29foresatt seg. Da de nå også hadde silet,
2:36:33laget M seg nedover igjen, og Syndville
2:36:36følge henne på vei. Og nei, sa moren, du
2:36:39er kanskje trett og vil være i fred. Og
2:36:42så tok hun da den tomme løp til seg, ga
2:36:45henne hånden og sa i det hun så sikkert
2:36:49på henne. Jeg kommer snart opp igjen for
2:36:51å se hvorledes du har det.
2:36:54Hold du deg til oss og tenk ikke på
2:36:56andre.
2:37:00Ikke før var moren kommet av synet før
2:37:02hun tenkte på hvorledes hun skulle få
2:37:04snarest bud ned til Granlen. Hun kalte
2:37:08på Torbjørns bror. Hun ville sende ham
2:37:12nedover. Men da han kom fant hun du leit
2:37:15å betro seg til ham. Sa derfor det var
2:37:18ingenting.
2:37:20Hun tenkte da på å gå selv.
2:37:23Visshet måtte hun ha, og det var synd av
2:37:26Ingrid som ikke sendte henne bud.
2:37:30Natten var så lys og gården lå ikke så
2:37:32langt nede at hun nok kunne gå den vei
2:37:36når slik dro der ned.
2:37:39Mens hun satt og tenkte på dette la hun
2:37:42sammen i tankene alt det moren hadde
2:37:44sagt og gråten begynte på ny. Men da var
2:37:48hun heller ikke sen. Tok på seg tørkle
2:37:51og gikk en krokvei for at guttene ikke
2:37:53skulle merke det.
2:37:56Jo leng frem, jo mer skyntet hun på. Og
2:38:00til sist hoppet hun ned av gangstien så
2:38:03småstenene løsnet, rullet nedover og
2:38:06gjorde henne redd. Skjønnt hun visste at
2:38:09det bare var stenene som rullet, forekom
2:38:11det dog, at det var noen i nærheten og
2:38:14at hun måtte stanse og høre etter. Så
2:38:16var det ingenting. Hun hoppet avsted
2:38:19fortere enn før. Da hendte det at hun
2:38:22med et sterkt hopp kom ned på en større
2:38:24sten som stakk frem i veien med den ene
2:38:27ende, men nå løsnet. For av sted og
2:38:30forbi henne. Den gjorde svær støy. Det
2:38:33knaker i buskene og hun var redd.
2:38:37Men ble det enda mer da hun livaktig
2:38:39syntes det var noen som reiste seg og
2:38:41rørte seg lenger nede på veien. Først
2:38:44tenkte hun at det kunne være et udyr.
2:38:46Hun stanset med tilbakeholdt pust.
2:38:50Den nede på veien sto også stille.
2:38:53Oi, sa det.
2:38:56Det var moren.
2:38:58Det første synd gjorde var å springe
2:39:00henne og gjemme seg. Hun satt en god
2:39:03stund for å vente å se om moren hadde
2:39:05kjent henne igjen og kom tilbake, men
2:39:08det gjorde hun ikke. Så ventet hun enda
2:39:11lenger for at moren kunne komme godt av
2:39:13veien.
2:39:14Når hun nåk avsted igjen, gikk hun
2:39:17stille og snart nærmet hun seg husene.
2:39:21Hun ble noe beklemt igjen da hun så dem,
2:39:24og det tiltok jo nærmere hun kom. Alt
2:39:27var stilt der. Arbeidsredskapene sto
2:39:30lenet opp mot veggen. V og hugget og
2:39:33stablet opp og øksen bet fast i stabben.
2:39:37Hun gikk forbi og bort til døren. Der
2:39:40stanset hun en gang og så omkring seg.
2:39:44lyttet, men intet rørte seg.
2:39:47Og som hun sto der og var i uvisshet om
2:39:50hun Tore går på loftet til Ingrid eller
2:39:52ei, kom hun til å tenke på at det måtte
2:39:55vel være i en slik natt for noen år
2:39:57siden at Torbjørn hadde vært over og
2:39:59plantet blomsten hennes.
2:40:02Hurtig tok hun skoene av og listet seg
2:40:05opp trappen.
2:40:07Ingrid ble meget redd da hun våknet og
2:40:10så det var Sunnøve som hadde vekket
2:40:11henne.
2:40:13"Hvorledes har han det?" visket Syndøve.
2:40:17Nå mintes Ingri alt sammen og ville ta
2:40:20på seg for å unngå å svare straks. Mens
2:40:23Snøv satte seg på sengekanten, ba henne
2:40:26ligge og gjentok sitt spørsmål.
2:40:30Nå er det bedre, sa Ingrid viskene.
2:40:33Jeg kommer snart opp til deg, kjære
2:40:36Ingrid. Gjem ingenting for meg. Du kan
2:40:39intet galt si meg som jeg ikke allerede
2:40:42har tenkt meg verre.
2:40:44Ingrid søkte ennå å være skånsom, men
2:40:47den anens frykt drev på, og der ble
2:40:50ingen tid til omveier.
2:40:53Viskene falt spørsmålene, viskende
2:40:56svarene.
2:40:57Den dype stillet rundt omkring gjorde
2:41:00både spørsmål og svar enda alvorligere.
2:41:04Så det ble en slik høytidelig stund hvor
2:41:06man våger å se den verste sannhet like i
2:41:09øyet.
2:41:11Men dette syntes de begge å få ut at
2:41:13Torbjørns skyld var liten denne gang, og
2:41:16at intet ond fra hans side skjøt seg
2:41:19imellom ham og deres medfølelse for ham.
2:41:22Da gråt begge fritt ut, men stille og
2:41:25Sunneve gråt mest. Hun satt ganske
2:41:28sammensunken på sengekanten.
2:41:31Ingrid søkte å friske henne ved å minne
2:41:33om hvor mange glede de tre rett hadde
2:41:36hatt sammen. Men da gikk det her som så
2:41:39ofte at hver liten erindring fra de
2:41:42dager hvorover solskinnet leker nå i
2:41:46sorgen smelter opp til tårer.
2:41:49Har han spurt etter meg? Visket Syndøve.
2:41:53Han har nesten ikke talt.
2:41:56Ingri husket lappen og den begynte å
2:41:59trykke henne.
2:42:01Er han ikke god til å tale?
2:42:05Jeg vet ikke hvorledes han har det. Han
2:42:07tenker vel d.
2:42:12Mor har lest fram. Nå må hun gjøre det
2:42:14hver dag.
2:42:16Hva sier han så? Nei, han sier nesten
2:42:19ingenting. Hører du? Han ligger bare der
2:42:22og ser
2:42:24der i den malte stuen han ligger. Ja.
2:42:29Og vender hodet mot vinduet. Ja.
2:42:33De tidde begge en stund. Så sa Ingrid,
2:42:37"Den lille sangtansleken du en gang gav
2:42:40ham, henger der i vinduet og vender
2:42:42seg."
2:42:44"Ja, det er det samme,"
2:42:47sa Syndneve plutselig og sterkt. Aldri i
2:42:50verden skal noen få meg til å slippe
2:42:52ham, enten en nå går så eller så.
2:42:56Ingrid ble meget beklemt.
2:42:59Doktoren vet ikke om han får helsen sin
2:43:01igjen, visket hun.
2:43:04Nu. Hevet syn hodet med tilbakeholdt
2:43:06gråt, så på henne uten å si et ord. Lot
2:43:10det så igjen falle og ble sittende i
2:43:11tanker. De siste tårer rant sakte
2:43:15nedover kinnet, men ingen ny kom etter.
2:43:19Hun foldet hendene, men rørte seg ellers
2:43:21ikke. Det var som hun satt og tok en
2:43:24stor beslutning.
2:43:26Så reiste hun seg da plutselig med et
2:43:29smil, lutet seg nedover Ingri og gav
2:43:32henne et varmt langt kyss.
2:43:36Er han helseløs, så skal jeg pleie ham.
2:43:41Nå taler jeg til mine foreldre.
2:43:44Dette rørte Ingrid meget, men før hun
2:43:47kom til å si noe, følte hun sin hånd
2:43:50grepet. Farvel, Ingri, nå vil jeg gå
2:43:53oppover alene. Og hun vendte seg meget
2:43:56hurtig.
2:43:59Det var den lappen, hvisket Ingrid etter
2:44:03henne.
2:44:05Lappen? spurte Synove.
2:44:08Ingri var allerede oppe, lette den frem
2:44:11og gikk hen til henne med den. Men i det
2:44:13hun med venstre hånd puttet henne inn på
2:44:16hennes barm, slo hun sin høyre omkring
2:44:18hennes hals og ga henne nu kysse igjen.
2:44:24Mens Syndve følte hennes tårer falle
2:44:26varme og store på sitt ansikt,
2:44:30så søv Ingrid henne sakte ut av døren,
2:44:33lukket den i, for hun hadde ikke mot til
2:44:35å se resten.
2:44:38Syndøve gikk sakte ned av trappen på
2:44:40sine hosesokker, men da tankene var
2:44:43henne for mange, kom hforvarende til å
2:44:46gjøre støy. Ble redd, hoppet ut av
2:44:49gangen, grep skoene og ilte med dem i
2:44:51hånden forbi husene, over markene og
2:44:54like bort til grinden. Der stanset hun
2:44:57og trakk dem på. Begynte å gå oppover,
2:45:00skynte seg fordi blodet var kommet i
2:45:02fart. Hun gikk og småsang og skynte
2:45:05alltid mer og mer på så hun til sist ble
2:45:08trett og måtte sette seg. Så husket hun
2:45:12lappen.
2:45:14Da bhunden gjorde støy den neste morgen.
2:45:18Guttene våknet og kyrene skulle melkes
2:45:20og slippes, var Syndve ennå ikke kommet.
2:45:25Som guttene sto og undret seg på hvor
2:45:27hun kunne være og fant ut at hun ikke
2:45:29hadde ligget hele natten, kom Syndø.
2:45:33Hun var meget blek og stille.
2:45:36Uten å si et ord ga hun seg til å lage
2:45:38mat for guttene. La niste ned og hjalp
2:45:41siden med å melke.
2:45:44Tåken trykket en de lavt liggende åser.
2:45:48Lynget glitret av dugg henover den brune
2:45:50røde hei. Det var litt kaldt og når
2:45:53hunden gødde svarte det rundt omkring.
2:45:58Busapen ble sluppet. Den rautet mot den
2:46:01friske luft. Og ku på ku tok avsted
2:46:04utover råket. Men der fremme satt alt
2:46:07hunden,
2:46:09tok mot dem og møtte for dem til alle
2:46:12var sluppet, hvorpå også han slapp dem
2:46:15frem. Klokkelyden dirret hen av åsen.
2:46:19Hunden gødde så det skar gjennom.
2:46:22Guttene prøvde hvem som kunne hauke
2:46:24sterkest. Fra all denne larm gikk
2:46:28Syndneve bort og ned til det sted på
2:46:30Stølen hvor Ingrid og hun pleide å
2:46:32sitte.
2:46:35Hun gråt ikke, satt stille og stirret og
2:46:39merket av og til den iltre støyen som nå
2:46:41fjernet seg og fløt bedre sammen jo
2:46:44lenger bort hun kom.
2:46:46Under dette begynte hun å smånynne,
2:46:49derpå synge litt høyere og så med klar
2:46:53høy stemme følgende sang.
2:46:56Hun hadde laget den om etter en annen
2:46:58som hun hadde kunnet fra hun var barn.
2:47:02N takk for alt ifra vi var små og lekte
2:47:06sammen i skog og lage. Jeg tenkte leken
2:47:10den skulle gå opp i de grående dager.
2:47:15Jeg tenkte leken den skulle gå ut fra de
2:47:18løvete lyse birke dit frem hvor
2:47:21Solbakkehuset stå og til den rødmalte
2:47:25kirke.
2:47:27Jeg satt og ventet så mange kveld og så
2:47:30dit bort. under granehøyen.
2:47:33Men skygget gjorde det mørke fjell. Og
2:47:37du du fant ikke veien.
2:47:40Jeg satt og ventet og tenkte titt. Når
2:47:44dagen lider han veien våver og lyset
2:47:48sluktes og brente litt og dagen kom og
2:47:52gikk over.
2:47:54Det stakkars øye er blevet vant. Det kan
2:47:57så sent med å vende synet. Det kjenner
2:48:00slett ingen annen kant og brenner sårt
2:48:04under brynet.
2:48:07De nevner sted hvor jeg trøst kan få.
2:48:10Det er i kirken bak fagiden.
2:48:14Men be ikke om dit å gå.
2:48:17Han sitter like ved siden.
2:48:20Men godt så vet jeg dog hvem det var som
2:48:23la gårdene mot hverandre
2:48:26og vei for synet i skogens gar
2:48:29det lov til å vandre.
2:48:32Men godt så vet jeg dog hvem det var som
2:48:35satte stoler til kirkebordet
2:48:38og gjorde at de går par om par fremover
2:48:43like mot koret.
2:48:48Syvende kapittel.
2:48:52God tid etter satt Guttdorm Solbakken og
2:48:55Karen sammen borti den store lyse stue
2:48:57på Solbakken og leste for hverandre av
2:49:00noen nye bøker som de hadde fått fra
2:49:02byen. De hadde vært i kirka om
2:49:05formiddagen, for det var en søndag.
2:49:08Så hadde de gått litt sammen utover
2:49:10jordet for å se hvorledes akkeren sto og
2:49:13for å overveie hva som skulle legges
2:49:16igjen eller haves opp til neste år. De
2:49:20hadde ruslet fra den ene Aer til den
2:49:22annen. Og det syntes dem at gården var
2:49:25gått godt frem i deres tid. Gud vet
2:49:29hvorledes den vil skjøtte seg når vi er
2:49:31borte, hadde Karen sagt. Da var det
2:49:35Guttorm hadde bedt henne følge med inn
2:49:37at de kunne lese i de nye bøker. For en
2:49:40gjør best i å holde seg fra slike
2:49:42tanker.
2:49:44Men nå var boken prøvd og karen mente at
2:49:47de gamle var bedre. Folk skriver bare
2:49:51opp igjen av dem.
2:49:53Det kan være noe i det Semun sa i dag
2:49:55til meg i kirken at barnene er også bare
2:49:58foreldrene opp igjen.
2:50:01Ja, du og Semun har nok talt om meget i
2:50:04dag. Semun er en forstandig mann,
2:50:08men holder seg lite til sin herre og
2:50:10frelser, har jeg redd for.
2:50:13Herpå svarte ikke guttorm.
2:50:17Hvor ble det nå av syndøvet? spurte
2:50:19moren. Hun er oppe på loftet, svarte
2:50:21han.
2:50:23Du satt jo der selv sammen med henne.
2:50:25Eh, hvorledes var hun til syns?
2:50:28Og du skulle ikke latt henne sitte der
2:50:31alene.
2:50:33Det kom noen.
2:50:35Konen tydde litt. Hvem var vel det?
2:50:40Ingrid Granlin.
2:50:42Jeg tenkte hun var på Seteren en.
2:50:45Hun var hjemme i dag for at moren kunne
2:50:48komme i kirke.
2:50:50Ja, vi så da også henne der en dag.
2:50:54Hun har meget å stå i. Det har andre
2:50:56med, men den kommer allikevel dit man
2:50:59lenges til.
2:51:01Guttorm svarte ikke herpå.
2:51:04Om en stund, sa karen, de var der hele
2:51:07granlfolket i dag, foruten Ingrid.
2:51:10Ja, det var vel for å følge Torbjørn
2:51:12første gang.
2:51:15Han så dårlig ut. Ikke bedre å vente.
2:51:18Jeg undret meg over at han var såpass.
2:51:21Ja, han har fått lyde for sin galskap.
2:51:25Gutteorm så litt nedfor seg. Han er nå
2:51:29bare ungdommen ennu. Der er ingen god
2:51:32grunn der. En kan aldri være trygg på
2:51:34ham.
2:51:36Guttorm som satt med albun på bordet og
2:51:38dreide en bok rundt i hånden åpnet nå
2:51:41denne. Og i det han begynte liksom å
2:51:44lese sakte i den, lot han de ord falle.
2:51:48Han skal være ganske sikker på å få
2:51:50igjen sin fulle helse.
2:51:53Moren tok nå også en.
2:51:56Det var riktig bra for en så vakker
2:51:57gutt, sa hun. Vår herre lærer ham å
2:52:01bruke den bedre.
2:52:03De leste begge to.
2:52:05Så sa guttor med det han bladde om. Han
2:52:08så ikke bort til henne i hele dag.
2:52:11Nei, jeg merket også at han satt stille
2:52:14i benken til hun var godt. En stund
2:52:17etter sa Guttorm:
2:52:19"Du tror han glemmer henne?"
2:52:22Det var i alle fall det beste.
2:52:26Guttorm leste like frem. Konen bladde.
2:52:30"Jeg synes ikke videre om at Ingrid blir
2:52:32sittende her", sa hun.
2:52:34Syndøve har nippe noen annen å tale med.
2:52:38Hun har oss.
2:52:40Nå så faren bort på henne. Vi må ikke
2:52:43være for strenge.
2:52:46Konen tyde. Etter en stund sa hun: "Jeg
2:52:50har heller aldri forbudt henne det."
2:52:53Faren la boken sammen, reiste seg og så
2:52:55utover fra vinduet.
2:52:57"Der går Ingrid", sa han. "Neppe, hadde
2:53:01moren hørt dette før hun gikk hurtig ut?
2:53:04Faren sto enendå lenge i vinduet og
2:53:06vendte seg da og gikk opp og ned.
2:53:09Konen kom inn igjen. Han stanset.
2:53:13Jo, det var som jeg tenkte, sa hun.
2:53:16Syndøvet sitter oppe og gråter, men
2:53:18roter ned i sin kiste når jeg kommer. Og
2:53:22så fortsat hun i det hun rystet på
2:53:24hodet. Nei, det er ikke godt at Ingrid
2:53:27går her.
2:53:29Hun ga seg til å stelle med kveldsmaten.
2:53:31Det gikk ofte ut og inn.
2:53:34En gang mens hun var ute kom Snøver litt
2:53:37rødgrått og stille. Hun gled tett forbi
2:53:40faren som hun så opp i ansiktet og hen
2:53:44til bordet hvor hun satte seg og tok en
2:53:46bok. En stund etter la hun den sammen og
2:53:49gikk hen og spurte moren om hun skulle
2:53:51hjelpe henne. Ja, gjør du det, sa hun.
2:53:55Arbeidet er godt for allting.
2:53:59Det ble hennes tur å dekke bordet. Det
2:54:01sto borte ved vinduet.
2:54:04Faren som hittil hadde gått opp og ned,
2:54:06gikk nå herhen og så ut.
2:54:10"Jeg tror den kommer seg, den bygåkeren
2:54:13regnet slo," sa han.
2:54:15Hun stilte seg ved siden av ham og så
2:54:19han vendte seg. Konen var inne og så
2:54:23strøk han bare den ene hånd ned syndes
2:54:26bakhode, hvorpå han atter ga seg til å
2:54:28gå.
2:54:31De spiste, men meget stille.
2:54:34Moren leste bønnen den dag, både før og
2:54:37etter bordet, og da de hadde reist seg,
2:54:41ville hun de skulle lese og synge, hva
2:54:44de også gjorde. Guds ord gir fred. Det
2:54:47er da den største velsignelse i huset.
2:54:51Moren så i det samme hen til Syndøve som
2:54:54hadde slått øynene ned.
2:54:56"Nå skal jeg fortelle en historie", sa
2:54:58moren. "Det er sant hvert ord og ikke
2:55:02ille for den som vil tenke derover."
2:55:05Og så fortalte hun:
2:55:08Der var i min oppvekst en jente på Haug
2:55:10som var datterdatter til en gammel
2:55:12boklært lensmann.
2:55:15Han tok henne tidlig til seg for å ha
2:55:17glede av henne på sine gamle dager.
2:55:20Lærte henne da naturligvis Guds ord og
2:55:22god skikk. Hun var snar til å fatte og
2:55:25glad i kunnskap, så hun innen en lang
2:55:28tid løp var fremme hvor vi sto tilbake.
2:55:31Hun skrev og regnet og kunne sine
2:55:33skolebøker og 25 kapitler i bibelen da
2:55:37hun var 15 år. Jeg husker det som det
2:55:40var i går.
2:55:42Hun holdt mer av å lese enn av å danse,
2:55:45så hun sjelden fant der hvor laget gikk,
2:55:48men oftere i bestefarens loftsværelse,
2:55:51hvor hans mange bøker sto. Det bar slik
2:55:54til at hver gang vi kom sammen med
2:55:56henne, sto hun som hun var annenstress.
2:55:59Og vi sa til hverandre, "Var vi bare så
2:56:02kloke som karen på Haugen.
2:56:05Hun skulle arve gamlingen, og mange gode
2:56:07karer bø seg til å dele halt med henne.
2:56:10Avslag fikk de alle. På den tid vendte
2:56:14prestesønnen hjem fra sin prestelære.
2:56:17Det var ikke gått så bra med ham, så som
2:56:19han mer hadde hatt sinn for villskap og
2:56:22de onde ting enn for de gode. Nå drakk
2:56:25han. Vokt deg for han, sa den gamle
2:56:28lensmannen. Jeg har vært meget sammen
2:56:31med de fornemme og det er min erfaring
2:56:33at de er mindre verdår lit enn bonden.
2:56:37Karen hørte bestandig hans røst over de
2:56:40andres. Og da hun senere traff til å
2:56:43møte prestesønnen, gikk hun avsides, for
2:56:46han sto etter henne.
2:56:49Siden kunne hun ingen steds gå uten at
2:56:52hun møtte ham. "Vek", sa hun. Det nytter
2:56:56deg lite. Men han fulgte. Og således bar
2:57:00det til at hun dog til sist måtte stanse
2:57:03og høre. Han var fager nok, men da han
2:57:06sa at han ikke kunne leve henne foruten,
2:57:08skremtes hun.
2:57:11Han gikk og drev om husene der, men hun
2:57:13kom ikke ut. Han sto utenfor hennes
2:57:16vindu om natten, men hun kom ikke frem.
2:57:19Han sa at han ville gjøre ende på seg,
2:57:21men karen visste hva hun visste.
2:57:24Så tok han til å drikke igjen.
2:57:27"Vakt deg, det er djevelens list alt
2:57:29sammen," sa den gamle lensmannen.
2:57:33Så sto han en dag like på hennes
2:57:35værelse.
2:57:36Ingen visste hvorledes han var kommet
2:57:38dit.
2:57:40"Nå vil jeg drepe deg," sa han. "Ja,
2:57:43trøst deg til det", sa hun.
2:57:46Men så gråt han og sa at det sto i
2:57:49hennes makt å gjøre ham til et skikkelig
2:57:51menneske.
2:57:53Kunne du enda et halvt år holde deg fra
2:57:55å drikke, sa hun.
2:57:58Og så holdt han seg et halvt år fra å
2:58:00drikke. Tror du meg nå? spurte han. Ikke
2:58:04før du et halvt år holder deg fra all
2:58:06slags lag og lystighet.
2:58:09Det gjorde han. Tror du meg nå? spurte
2:58:12han.
2:58:13Ikke før du reiser hen og ender din
2:58:15presselærre.
2:58:17Han gjorde også dette og året etter var
2:58:19han tilbake som fullært prest. Tror du
2:58:23meg nå? spurte han og hadde enda kappe
2:58:25og krage på.
2:58:28Nå vil jeg noen ganger høre deg forkynne
2:58:30Guds ord, sa karen. Og det gjorde han pt
2:58:34og rent, som det seg en prestemanns
2:58:36sømmer.
2:58:38Han talte om sin egen dårlighet og hvor
2:58:41lett det var å seire når en først kunne
2:58:43begynne og hvor godt Guds ord var når en
2:58:47først fant det.
2:58:50Så gikk han igjen til karen.
2:58:53Ja, nå tror jeg du lever etter hva du
2:58:55selv vet, sa karen. Og nå vil jeg
2:58:59fortelle deg at jeg i tre år har vært
2:59:02trolovet med Anders Haugen, mitt
2:59:04søskenbarn.
2:59:06Du skal lyse for oss på neste søndag.
2:59:11Her sluttet moren.
2:59:13Sunnev hadde ingen oppmerksomhet vist i
2:59:16begynnelsen. Siden mer og mer. Nå hang
2:59:19hun i hvert ord.
2:59:23Er det ikke mer? spurte hun meget redd.
2:59:26Nei, svarte moren.
2:59:29Faren så på moren. Da gled henes blikk
2:59:32usikker til siden, og hun fortsatte
2:59:34etter en liten betenkning i det hun dro
2:59:37fingeren etter bordplaten.
2:59:39Kanskje det også kunne være noe mer, men
2:59:42det er det samme.
2:59:44Er det mer? spurte Sunnøve og vente seg
2:59:47mot faren som syntes å vite det.
2:59:50Og ja, men det er som mor sier, det kan
2:59:54være det samme.
2:59:57Hvorledes gikk det med ham? spurte
2:59:58Synøve.
3:00:00Ja, det er nettopp det, sa faren og så
3:00:03på moren.
3:00:04Denne hadde lenet seg bakover mot veggen
3:00:07og så på dem begge.
3:00:09Ble han ulykkelig?
3:00:12Spurte syndne ved sakte.
3:00:15Vi får slutte hvor der skal være slutt,
3:00:18sa moren og reiste seg.
3:00:20Faren gjorde like så
3:00:22synø senere.
3:00:29Kapittel.
3:00:32Noen uker etter tidlig om morgenen,
3:00:35laget hele solbakkefolket seg til
3:00:37kirkeferd der skulle være konfirmasjon
3:00:40som inntraff litt tidligere det år enn
3:00:43sedvanlig. Og ved slik leilighet ble
3:00:46husene stengt, for alle skulle av sted.
3:00:50De ville ikke kjøre da været var klart,
3:00:53om ikke litt koldt og vindhårt i
3:00:56morgenstunden.
3:00:58Dagen tegnet til å bli vakker. Veien
3:01:01bøyde omkring bygden og forbi granlen.
3:01:04Strøk så bortover til høyre. Og en god
3:01:07fjæring vei frem lå da kirken.
3:01:11Kornet var på de fleste steder skåret og
3:01:14satt opp på stør. Kyrene for det meste
3:01:17tatt ned fra fjellene og gikk bundet.
3:01:20Markene var enten grønne, annenang eller
3:01:23på magrere jord gråvite.
3:01:26Rundt om sto den mangefarvede skog.
3:01:30Bjørken, alt syk. Aspen ganske gulblek.
3:01:34Rognen med tørre skrumpeblader, men
3:01:37frukt. Det hadde regnet sterkt i noen
3:01:40dager. Småkrat som mudret opp langs
3:01:43veien og ellers sto og nyste i
3:01:45veisanden, var nå renvasket og friskt.
3:01:49Men fjellsidene begynte å lute tyngre
3:01:52over einen hvert som den hergede høst
3:01:55kledde av dem og gjorde dem alvorlige.
3:01:59Hvorimot fjellbekkene der blått stund
3:02:01mellom hadde vist liv i sommer, tullet
3:02:05hovende og sprettende nedover med stor
3:02:07støy. Granlige fossen gikk en tyngre og
3:02:11støre gang, nemlig da den kom ned i
3:02:14granluren, hvor fjellet med en gang ikke
3:02:17ville være med lenger, men trakk seg
3:02:19innad. Den tok spenntak i stenen og
3:02:23satte huene avsted så det skalv fjellet.
3:02:27Vasket ble det for sitt foredi. For
3:02:30fossen satte en tirrende strålesprø like
3:02:33opp i dets ansikt. Noe nysgjerrig
3:02:35orkraatt som nærmet seg stupe hadde nær
3:02:38rapet ned i flommen. Således sto det og
3:02:42hikket i vannbadet, for fossen var ikke
3:02:44spar den dag.
3:02:47Torbjørn, begge hans foreldre, begge
3:02:50hans søsken og øvrige husfolk dro
3:02:53nettopp forbi og så på dette. Han var nå
3:02:56frisk igjen og hadde alt som før tatt
3:02:59sine kraftige tak i farens arbeide.
3:03:02De to gikk nå bestandig sammen, således
3:03:05også her.
3:03:07"Der tror jeg nesten det er solbakkefolk
3:03:09vi har like bak oss," sa faren.
3:03:13Torbjørn så ikke tilbake, men moren sa
3:03:16ja, det er det også. Men jeg ser ikke
3:03:21Jo, det er langt bak.
3:03:23Enten fordi granligfolket herefter gikk
3:03:25fortere eller fordi solbakkefolket
3:03:28saknet på seg, ble det større og større
3:03:30avstand mellom dem. Og til sist så man
3:03:34så vidt hverandre.
3:03:36Det lot til å bli folksomt ved kirken.
3:03:39Den lange bygdei var sort av folk,
3:03:42gående, kjørende og ridende. Hestene var
3:03:45varige nå i høsttiden og lite vant til å
3:03:48være sammen med flere.
3:03:51Hvorfor der var et knegg og en uro over
3:03:53dem som gjorde farten farefull, men
3:03:56meget livelig. Jo nærmere de kom kirken,
3:04:00det større støy sto der av hestene. I
3:04:02det hver som kom skrek opp til dem som
3:04:05alt sto bundet. Og disse slet kjoret
3:04:08trampet på bakbeinen og vinte nedover
3:04:11mot de nykommende.
3:04:13Alle bygdens hunder som uken lang hadde
3:04:16sittet og hørt på hverandre og
3:04:17småskjentes og egget hverandre møttes nå
3:04:20her ved kirken og røk like ihop i det
3:04:23voldsomste slagsmål. parvis og i sterke
3:04:26klumper utover all mark.
3:04:29Folket sto stille langs kirkemurene og
3:04:32husene, førte en viskende salmtale og så
3:04:36bare til hverandre fra siden.
3:04:40Veien som førte forbi muren var ikke
3:04:42bred. Husene lå tett til på den andre
3:04:45siden. Og nå sto kvinnefolkene gjerne
3:04:48langs med muren.
3:04:50Mannfolkene midt imot dem, langs husene.
3:04:54Først senere våget de å gå over til
3:04:56hverandre.
3:04:58Og om kjent folk så hverandre på
3:05:00avstand, lot de som de ikke kjentes før
3:05:03denne tid kom. Det kunne da være at de
3:05:06sto så like veien for hverandre når den
3:05:09ene part kom at de ikke kunne unngå
3:05:11hilsningen. Men da skjedde den med halvt
3:05:14bortvendt ansikt og knappe ord, hvorpå
3:05:18de gjerne dro seg til hver sin kant.
3:05:21Da granligefolkenet nådte frem ble det
3:05:23nesten mer stille enn før. Semen hadde
3:05:26ikke mange å hilse. Derfor gikk de fort
3:05:29frem over rekken. Kvinnefolkene derimot
3:05:32hektet seg straks fast og ble stående
3:05:34blant de forreste. Dette gjorde at
3:05:37mannfolkene da de skulle til å gå inn i
3:05:39kirken måtte gå fremover igjen etter
3:05:42kvinnefolkene.
3:05:44I det samme kom tre vogner i rekke,
3:05:47voldsommere enn noen foregående, og
3:05:50stanset ikke farten i det bøyde inn
3:05:53mellom folkene.
3:05:55Semun og Torbjørn, som nær var blitt
3:05:57overkjørt, så opp på samme tid. I den
3:06:01første vogn satt Knut Nordhaug og en
3:06:04gammel mann. I den andre hans søster og
3:06:07hennes husbånd.
3:06:08I den tredje føderoldsfolket.
3:06:11Far og sønn så på hverandre.
3:06:14Semun forandret ikke et drag.
3:06:17Torbjørn var meget blek.
3:06:20De lot begge blikket slippe og gli like
3:06:22ut. Der møtte de Solbakkefolket som
3:06:26nettopp hadde stanset like overfor dem
3:06:28for å hilse på Ingebjør og Inger
3:06:30Granlen.
3:06:32Vognene var kommet imellom. Samtalen var
3:06:35stivnet. Øynene hang enå ved de
3:06:38bortfarende, og det var en tid før de
3:06:40kunne ta dem til seg igjen. Som de da
3:06:44noen og hver begynte å komme seg etter
3:06:46overraskelsen og lot øyet streife for å
3:06:49søke en overgang, møtte de Torbjørn og
3:06:51Semun som sto og stirret.
3:06:55Gutarm Solbakken bøyde bort, men konen
3:06:58så straks etter Torbjørns øyne. Syndøve,
3:07:01som nok hadde fått disse, vendte seg mot
3:07:04Ingrid Granlin og tok henne i hånden som
3:07:06for å hilse på henne. Skjønt hun hadde
3:07:09gjort det en gang før. Men alle følte de
3:07:12på en gang at deres tjenestefolk og
3:07:14kjenninger, alle som en, jaktok dem. Og
3:07:18nå gikk Semun selv bent over og tok med
3:07:21bortvendt ansikt gutttarm i hånden. Takk
3:07:25for sist
3:07:26selv. Takk for sist like så konen. Takk
3:07:30for sist selv. Takk for sist, men heller
3:07:34ikke hun så opp.
3:07:37Torbjørn gikk etter og gjorde som faren.
3:07:40Denne kom nå til Sunnøvet som var den
3:07:43første han så på.
3:07:45Hun så også opp på ham og glemte å si
3:07:48takk for sist. Torbjørn kom med det
3:07:51samme. Han sa intet. Hun intet. De tok
3:07:55hverandre i hånden, men løst. Ingen fikk
3:07:59øynene opp. Ingen kunne flytte en fot
3:08:01vekk.
3:08:03Det blir bestemt et velsignet vær i dag,
3:08:06sa karen solbakken og lot blikket med
3:08:09hast gå fra den ene til den annen.
3:08:12Semun var den som svarte: "Å ja, den
3:08:16vinden driver skylagene vekk. Godt for
3:08:19kornet som står og trenger til tørke,"
3:08:21sa Ingebjør Granlin og begynte å børste
3:08:24av semuen bak på trøyen, ventlig fordi
3:08:27hun trodde han var støvet.
3:08:30"Vår herre har gitt oss et godt år.
3:08:32Men det kan være uvist om alt sammen vil
3:08:35i hus, sa Karen Solbakken igjen og så
3:08:38bort til de to som enå ikke hadde
3:08:40flyttet seg siden sist.
3:08:42Det kommer an på folkemakten sa Semun og
3:08:45vendte seg mot henne så at hun ikke godt
3:08:47kunne se dit hun ville.
3:08:50Jeg har titt tenkt at et par gårder
3:08:53kunne legge sin makt i hop. Da gikk det
3:08:56visst bedre.
3:08:59Det kan være slik at de vil bruke tørken
3:09:02på en gang," sa Karen Solbakken og tok
3:09:05et skritt til siden. "Ja visst," sa
3:09:08Ingebjør og stillet seg tett ved mannen
3:09:10således at Karen heller ikke nå fikk se
3:09:13dit hun ville. "Men samme steder er der
3:09:16tidligere modent enn andre. Solbakken er
3:09:19ofte over 14 dager foran oss." "Ja, da
3:09:23kunne vi jo godt hjelpes," sa Guttorm
3:09:25langsomt og tråtte et skritt nærmere.
3:09:29Karen så på ham i hast.
3:09:31Ellers er det mange omstendigheter som
3:09:34kan komme i veien, føyde han til. Det er
3:09:37det, sa karen og flyttet et skritt til
3:09:39den ene siden, et skritt til den anden.
3:09:43Og nok,
3:09:45men så at
3:09:48ja, der er ofte meget i veien for hen sa
3:09:51Semun. Det var ikke fritt for at munnen
3:09:54trakk opp til et smil.
3:09:56Vel, er det så, sa Guttorm, men konen
3:09:59skjøt inn. Menneskemakten rekker ikke
3:10:02langt. Gud er den største, skulle jeg
3:10:05tro. Og det kommer an på ham.
3:10:09Han skulle da vel ikke ha syndelig imot
3:10:12at vi hjalp hverandre med innhøstningen
3:10:14på Granl og Solbakken.
3:10:16Nei, mente Guttorm. Det kan han da ikke
3:10:18ha noe imot. Og han så alvorlig bort til
3:10:21konen.
3:10:22Denne venter samtalen.
3:10:25Her er mange folk ved kirken i dag, sa
3:10:28hun. Det gjør godt å se dem søke Guds
3:10:30hus.
3:10:32Ingen syntes å ville svare da, sa
3:10:34Guttorm, jeg tror nok det monner med
3:10:37gudsfrykten.
3:10:39Der er flere ved kirken nå enn i min
3:10:41ungdom. Og ja, folket økes, sa hun.
3:10:47Der er vel den iblant, kanskje
3:10:49størsteparten med som bare driver hit
3:10:52over av vane, sa Karen Solbakken.
3:10:55Kanskje de yngre, mente Ingebjørk.
3:10:59De yngre vil gjerne treffe hverandre, sa
3:11:01Semun. Har dere hørt at presten vil søke
3:11:04seg vekk? sa karen og vente samtalen for
3:11:07annen gang. Det var synd, sa Ingebjørk.
3:11:10Han har både døpt og konfirmert alle
3:11:12barnene mine. "Du ville vel også at han
3:11:15skulle gifte dem først?" sa Semun og
3:11:17tygget vekk på en flis som han hadde
3:11:19funnet seg.
3:11:21"Jeg undrer meg på om det ikke snart
3:11:24skulle være kirketid," sa karen, og så
3:11:27hen til inngangen.
3:11:29"Ja, det er nok het her ute i dag," sa
3:11:32semen som før. "Kom nå, Syneve, så skal
3:11:35vi gå inn." Syndneve for sammen og
3:11:38vendte seg.
3:11:40For hun hadde nok talt med Torbjørn.
3:11:44Vil du ikke vente til klokken ringer? Sa
3:11:46Ingrid Granlin og skottet hen til
3:11:49Sunnøve. Så går vi alle sammen. La
3:11:52Ingebjør til. Synøve visste ikke hva hun
3:11:55skulle svare. Semun så bakover til
3:11:58henne. Venter du så så ringer det snart
3:12:02for deg, sa han. Syndv ble meget rød.
3:12:06Moren så vass på ham, men han smilte til
3:12:10henne. Det blir nå som vår herre vil.
3:12:13Var det ikke det du sa, nys?
3:12:16Og han ruslet i forveien bortover mot
3:12:19kirken, de andre.
3:12:23Ved kirkedøren var det et trengsel, og
3:12:26da de skulle til å se, var den ikke
3:12:28åpen.
3:12:30Nettopp som de gikk nærmere for å spørre
3:12:32om årsaken, ble den åpnet og folk gikk
3:12:35inn.
3:12:36Men noen gikk også tilbake, hvorved de
3:12:39kommende ble adskilt.
3:12:41Opp til veggen sto to i samtale. Den ene
3:12:44høy og svær med lys, men stritt hår,
3:12:47butt nese. Og det var Knut Nordhaug
3:12:52som da han så granligefolket komme,
3:12:55stanset talen. Ble litt underlig, men
3:12:58sto allikevel.
3:13:00Semun skulle nå gå like forbi ham og
3:13:02lånte ham et par øyne i det samme. Men
3:13:05Knut slo heller ikke syne ned. Skjønte
3:13:08ikke så sikkert.
3:13:11Nå kom Synøve og straks hun så uventet
3:13:14fikk se Knut ble hun likblek.
3:13:18Da slo Knut øyet ned, løftet seg opp fra
3:13:21veggen for å gå.
3:13:23Han hadde kun gjort et par skritt da han
3:13:26så fire ansikter rettet på seg.
3:13:29Det var Guttorms, konbjørns.
3:13:34Rett som han var ør gikk han like på
3:13:36dem, så han uten selv å vite det, snart
3:13:40sto ansikt til ansikt med Torbjørn selv.
3:13:44Det lot som han ville dra seg til siden
3:13:47straks, men flere folk var kommet til,
3:13:50og det kunne ikke gjøres så lett. Dette
3:13:53hendte like på stenhellen som ligger
3:13:55utenfor faglidkirken.
3:13:58Oppe på terskelen til våpenhuset var
3:14:01Synd stanset og semun lenger inne. De
3:14:05kunne da de sto høyere tydelig sees av
3:14:08alle utenfor og se dem.
3:14:11Syndom hadde glemt alt og sto og stirret
3:14:13på Torbjørn. Like så mun, konen,
3:14:17solbakkeparret, Ingrid.
3:14:20Torbjørn følte det og sto som naglet
3:14:23fast. Men Knut tenkte at her måtte noe
3:14:27gjøres og så rakte han den ene hånd et
3:14:29lite stykke frem, men sa ingenting.
3:14:33Torbjørn rakte også sin litt frem, men
3:14:37ikke således at de kunne nå hverandre.
3:14:42Takk for begynte Knut. Men han husket
3:14:46straks at det var ikke noen riktig
3:14:48hilsen her og gikk et skritt tilbake.
3:14:52Torbjørn så opp og øyet traff Syneøve
3:14:56som var hvit som sne.
3:14:59Med et langt skritt frem og et kraftig
3:15:02tak i Knuts hånd sa han så de nærmeste
3:15:05kunne høre det. Takk for sist Knut. Vi
3:15:09kan
3:15:11ha godt av det begge to.
3:15:15Knut ga en lyd fra seg omtrent som et
3:15:17hikk.
3:15:19Og det var som om han to eller tre
3:15:21ganger forsøkte å tale, men det ble ikke
3:15:24noe av. Torbjørn hadde ikke mer å si.
3:15:28Ventet, så ikke opp, men bare ventet.
3:15:33Der falt i midlertid ikke et ord. Og som
3:15:36nå Torbjørn sto der og dreide salmeboken
3:15:39i hånden, kom han til å slippe den ned.
3:15:42Straks bøyde Knut seg, tok den og rakte
3:15:45ham den. "Takk", sa Torbjørn som selv
3:15:49hadde bøyd seg. Han så opp, men da Knut
3:15:53atter så ned, tenkte Torbjørn: "Det er
3:15:56best jeg går."
3:15:58Og så gikk han.
3:16:01De andre gikk også. Og da Torbjørn nå
3:16:04hadde satt seg ned og en stund etter
3:16:06ville se over til kvinnebenken,
3:16:09møtte han Ingebjørs ansikt som smilte
3:16:12modelig mot ham. Og karen Solbakken, som
3:16:16bestemt hadde ventet på at han skulle se
3:16:19ditover. For straks han gjorde dette,
3:16:22nikket hun tre ganger til ham. Og da han
3:16:25stusset der ved, nikket hun tre ganger
3:16:27til, enda mildere enn før.
3:16:31Semun faren visket ham inn i øret. Det
3:16:34tenkte jeg.
3:16:37De hadde hørt inngangsbønnen, sunget en
3:16:40salme og konfirmantene stillet seg alt
3:16:43opp før han neste gang visket til ham.
3:16:46Men Knut kan lite med å være god. La det
3:16:50bestandig være langt ifra Granlin til
3:16:53Nordhaug.
3:16:54Konfirmasen tok sin begynnelse i det
3:16:58presten kom frem og barnene istemte
3:17:00konfirmasjonssalmen etter Kingo og høre
3:17:04dem synge alle på en gang og alene
3:17:07fortrørstningsfullt og klingende pleier
3:17:10gjerne å røre folk og helst den som ikke
3:17:13har kommet lenger bort enn at han husker
3:17:15sin egen dag
3:17:17når da dyp stillhet følger på og presten
3:17:21den samme nå i over 20 år Den samme som
3:17:24gjerne har hatt en eller annen liten god
3:17:27stund, hvori han har talt til det bedre
3:17:29hos hver enkelt av dem. Når han nå
3:17:33faller hendene over brystet og tar i, er
3:17:36der gjerne meget bevegelse. Men barnene
3:17:40begynner å gråte når presten taler om
3:17:42foreldrene og vil at de skal be til vår
3:17:45herre for sine barn.
3:17:47Torbjørn som nylig hadde ligget for
3:17:49døden, enda nyligere hadde trodd at han
3:17:52ble et helseløst menneske, gråt meget.
3:17:56Men især da barnene avla løfte og alle
3:18:00sammen var så sikre på å holde det, han
3:18:03så ikke en eneste gang over til
3:18:05kvinnefolksiden,
3:18:06men etter en tjeneste gikk han hen til
3:18:09Ingrid og visket noe til henne, hvorpå
3:18:11han skynsomt trengte seg frem og ut, og
3:18:14sommer ville vite at han var tatt opp
3:18:16over lien og til skogs istedenfor hennad
3:18:19landeveien, men de var ikke viss på det.
3:18:23Semun lette etter ham, oppgav det dog da
3:18:26han så at Ingrid også var borte. Han
3:18:28lette siden etter solbakkefolket.
3:18:31Disse f rundt all gården og spurte etter
3:18:34Syndø som ingen hadde sett. De dro da
3:18:37hjemover hver for seg og uten sine barn.
3:18:42Men langt fremme i veien var både
3:18:44Sunnøve og Ingrid.
3:18:47Jeg angrer nesten at jeg ble med, sa den
3:18:49første.
3:18:50Det er ikke lenger farlig nå når far vet
3:18:53om det, sa den annen. Men han er dog
3:18:56ikke min far, sa Sunneve. Hvem vet,
3:18:59svarte Ingrid, og så sa de ikke mer om
3:19:02den ting. Det var nok her vi skulle bie,
3:19:05mente Ingrid, da veien hadde gjort en
3:19:07stor krok på seg og de sto i en tett
3:19:10skog.
3:19:11Han har en lang omvei, sa Sunneøve.
3:19:14Alt kommet.
3:19:16falt Torbjørn inn. Han reiste seg opp
3:19:19bak en stor sten.
3:19:22Han hadde ferdig i hodet alt han ville
3:19:23si, og det var ikke lite. Men i dag
3:19:27skulle det ikke gå trått, for far hans
3:19:29visste om det og ville det. hva han
3:19:31syntes å være viss på etter det som
3:19:34hadde hendt ved kirken.
3:19:36Slik som han også selv hadde lengtes
3:19:39etter denne sommer, skulle han nok nå
3:19:42bli dyktigere til å tale med henne enn
3:19:44han før hadde vært.
3:19:46"Det er består skogveien," sa han. "Den
3:19:49fører snarere frem."
3:19:52Jentene sa ingenting, men fulgte.
3:19:55Torbjørn tenkte å tale til Syneve, men
3:19:57først ville han vente til de kom til den
3:19:59bakken oppover siden til de var over den
3:20:03myren. Men da de vel var over, tenkte
3:20:06han det var best å begynne når han var
3:20:08kommet inn i skogen der lenger fremme.
3:20:12Ingrid som vel syntes det gikk noe
3:20:14langsomt med dem, begynte å sakne gangen
3:20:17og gle mer og mer tilbake til hun nesten
3:20:19ikke var synlig.
3:20:22Synd lot som hun ikke merket. men
3:20:25begynte å plukke et annet bær som sto
3:20:28fremme i veikanten.
3:20:30"Det var da underlig at jeg ikke skulle
3:20:33få målet for meg", tenkte Torbjørn, og
3:20:35så sa han, "Det ble allikevel vakkert
3:20:39hver i dag."
3:20:42"Det ble det, svarte Sunneve, og så bar
3:20:46de et stykke fremover igjen. Hun plukket
3:20:49bær. Han gikk der."
3:20:52Det var snilt du ville følge, sa han.
3:20:56Men til det svarte hun ikke.
3:20:59Det har vært en lang sommer, sa han.
3:21:03Men til det svarte hun heller ikke.
3:21:06Nei, så lenge vi går, tenkte Torbjørn,
3:21:09kommer vi aldri til å snakkes. Ved
3:21:13jeg tror vi gjør best i å vente litt på
3:21:15Ingeri, sa han.
3:21:17Ja, la oss det, svarte Synøve og sto.
3:21:21Her var det intet bær å bøye seg
3:21:23nedfter. Det hadde Torbjørn nok sett.
3:21:26Men Synnhøvet hadde fått fatt i et stort
3:21:28strå, og nå sto hun og trakk bærene inn
3:21:31på stråa.
3:21:33I dag falt det meg sterkt på minne den
3:21:35tid vi gikk sammen til konfirmasjonen,
3:21:37sa han.
3:21:39Jeg kom også til å tenke på det, svarte
3:21:42hun.
3:21:44Det er mange ting hendt siden den gang.
3:21:47Og da hun intet sa fortsat han
3:21:51men de fleste således som vi ikke hadde
3:21:53ventet til
3:21:55synø stakk sine bær meget flittig inn på
3:21:57stråa og holdt hodet bøyd under dette
3:22:01han flyttet litt for å se henne i
3:22:03ansiktet men som om hun merket dette
3:22:07fikk hun laget det slik at hun måtte
3:22:09vende seg på ny.
3:22:11Da ble han nesten redd for at han
3:22:13ingenting skulle få frem.
3:22:16Syndve, du har det vel alltid litt å si
3:22:19du også.
3:22:21Da så hun opp og lo.
3:22:24Hva skulle jeg si? spurte hun.
3:22:27Han fikk alt sitt mot igjen og ville ta
3:22:30henne om livet, men just som han kom nær
3:22:33henne, tore han ikke riktig. Men spurte
3:22:36bare ganske spakferdig,
3:22:39Ingrid har vel talt med deg? Ja, svarte
3:22:43hun.
3:22:44Så vet du også noe, sa han. Hun tidde.
3:22:49Så vet du også noe, gjentok han og kom
3:22:52annen gang nærmere.
3:22:55Du vet vel også noe svarte hun. Ansiktet
3:22:59kunne han ikke se. Ja, sa han og ville
3:23:02få fatt i en av hennes hender. Men hun
3:23:05var nå flittere enn noen tid før.
3:23:08Det er så leit med det, sa han, at du
3:23:11maktstjeler meg.
3:23:13Han kunne ikke merke om hun smilte til
3:23:15det, og derfor visste han ikke hva han
3:23:17skulle føye til. Kort og godt da, sa
3:23:19han. Stemmen var ikke sikker.
3:23:22Hva har du gjort med den lappen?
3:23:26Hun svarte ikke,
3:23:28men vendte seg bort. Han gikk etter, la
3:23:32den ene hånd på hennes skulder og bøyde
3:23:34seg nedover henne.
3:23:36Svar meg, visket han.
3:23:39Jeg har brent den.
3:23:43Han tok raskt og vendte henne mot seg,
3:23:45men da så han at hun ville til å gråte,
3:23:48og så torde han ikke annet enn å slippe
3:23:49henne igjen.
3:23:52"Det er da så slemt så lett hun tar til
3:23:54gråten," tenkte han. Best som de sto,
3:23:57saen sagte.
3:23:59"Hvorfor skrev du den lappen?"
3:24:03"Det har Ingrid sagt deg." "Ja, visst,
3:24:06men det var hårt av deg.
3:24:10Far ville det allikevel.
3:24:14Han trodde jeg ble et helseløst menneske
3:24:16all min tid.
3:24:19Hfter skal jeg sørge for deg, sa han.
3:24:23Ingrid viste seg nede i bakken, og de
3:24:25tok da straks på å gå.
3:24:28Jeg trodde ikke lenger jeg kunne få deg,
3:24:31sa han.
3:24:33En prøver seg selv når en er alene, sa
3:24:36han. Ja, da merkes det best. Hvem der
3:24:39har den største makten i oss?" sa
3:24:41Torbjørn med klar stemme og gikk
3:24:44alvorlig ved hennes side.
3:24:46Hun plukket ikke mer bær nå
3:24:49vil du ha disse her, sa hun og rakte ham
3:24:51stråene. "Takk", sa han og holdt hånden
3:24:55som rakte bærene.
3:24:57Så er det vel best det blir ved det
3:24:59gamle, sa han litt svake i målet.
3:25:03"Ja!" visket hun neppehølig og vendte
3:25:06seg bort.
3:25:08De gikk videre fremover
3:25:10og så lenge hun tidde tore han ikke rør
3:25:13ved henne heller ikke tale. Men han
3:25:16følte liksom ingen vekt i kroppen og var
3:25:19derfor noen nær på vei og tomle over
3:25:21henne.
3:25:23Det brente for øyet. Og da de det samme
3:25:26kom på en haug hvorfra Solbakken sås var
3:25:30det som han hadde bodd der all sin
3:25:32levetid og lengtes dit hjem.
3:25:35Jeg følger henne like så godt over
3:25:37straks, tenkte han, og gikk og drakk mot
3:25:39i seg av synet, så han ble sterkere i
3:25:42sitt fortsett for hvert skritt.
3:25:45"Far, hjelper meg," tenkte han. "Jeg
3:25:47holder ikke dette ut lenger. Jeg må
3:25:50over. Må"
3:25:52Han gikk fortere og fortere, bare så
3:25:55like frem. Det lyste over bygden og
3:25:58gården.
3:26:00"Ja, i dag aldri en time lenger venter
3:26:03jeg."
3:26:04Han følte seg så sterk at han visste
3:26:06ikke hvorhen han skulle vende seg.
3:26:09"Du går rent ifra meg", hørte han en bly
3:26:12stemme like bak seg. Det var Snøve som
3:26:15slett ikke kunne følge ham og nå måtte
3:26:17gi tapt. Han ble skamfull og vendte om,
3:26:21kom tilbake med utstrakt arm og tenkte:
3:26:24"Jeg skal løfte henne over hodet på
3:26:27meg."
3:26:28Men da han kom nær henne gjorde han det
3:26:30slett ikke.
3:26:33"Jeg går så fort jeg," sa han. "Du gjør
3:26:36det," svarte hun.
3:26:39De var nær ved bygdeveien.
3:26:41Ingrid, som hele tiden hadde vært ute av
3:26:43synet, gikk her like bak dem. "Nå skal
3:26:46dere ikke gå sammen lenger," sa hun.
3:26:49Torbjørn skvatt opp ved det. Det kom for
3:26:52tidlig på ham. Syndøvet ble også litt
3:26:55underlig.
3:26:56Jeg hadde så meget jeg skulle ha sagt
3:26:58deg, visket Torbjørn.
3:27:01Det var ikke fritt at hun smilte.
3:27:04Ja. Ja sa han en annen gang. Han tok
3:27:08hennes hånd. Hun så opp med klart og
3:27:11fullt blikk. Han ble varm ved det og
3:27:15straks løpte han gjennom hodet.
3:27:18Jeg følger henne straks.
3:27:21Da dro hun hånd varsom tilbake, vendte
3:27:25seg rolig til Ingrid og sa farvel. Gikk
3:27:28så sakte nedover mot veien. Han ble
3:27:31stående tilbake.
3:27:33De to søsken gikk hjem gjennom skogen.
3:27:37Fikk dere nå tale sammen? Spurte Ingrid.
3:27:41Nei, det var for kort en vei, sa han.
3:27:45Men gikk fort som ville han ikke høre
3:27:48mer.
3:27:50"Nå, sa Semun og så opp fra maten da de
3:27:53to søsken kom inn i stuen. Torbjørn
3:27:56svarte ingenting, men gikk hen til
3:27:58benken på den andre siden, ventlig for å
3:28:01ta av seg."
3:28:03Ingrid gikk etter og smålo.
3:28:06Semun begynte å spise igjen. Så nå og da
3:28:09bortover til Torbjørn som hadde meget
3:28:11travelt. Smilte og spiste videre.
3:28:16"Kom og spis," sa han. Maten blir kold.
3:28:20Takk. Jeg skal ikke ha noe, sa Torbjørn
3:28:23og satte seg.
3:28:25Så
3:28:27semun spiste.
3:28:29En stund etter sa han: "Dere var så
3:28:32snare til å gå fra kirken i dag.
3:28:36Det var noen vi skulle tale med," sa
3:28:38Torbjørn og satte seg på huk.
3:28:41"Nå fikk du tale med dem."
3:28:44"Jeg vet nesten ikke", sa Torbjørn.
3:28:47Det var som sa Semun og spiste.
3:28:51En stund etter var han ferdig og reiste
3:28:53seg og han gikk bort til vinduet, sto en
3:28:56stund og så ut hvorpå han vendte seg.
3:28:59Du, vi skal gå ut og se på avlingen.
3:29:03Torbjørn reiste seg. Nei, ta like godt
3:29:07på deg. Torbjørn som satt i
3:29:09skjortearmene tok en gammel trøye som
3:29:12hang ovenover ham.
3:29:14Du ser at jeg har tatt den nye på, sa
3:29:17Semun.
3:29:19Torbjørn gjorde det samme og de gikk ut.
3:29:22Semun foran, Torbjørn etter.
3:29:26De gikk nedover mot veien.
3:29:29Skal vi ikke gå hen til bygget? Sa
3:29:31Torbjørn. Nei, nå går vi bortover til
3:29:34Veten, sa Semun.
3:29:36Just som de kom ned på veien, kom en
3:29:39vogn sakte kjørende.
3:29:41"Det er en av nordhaugvognene",
3:29:44sa Semun.
3:29:46"Det er ungfolket på Nordhaug," la
3:29:48Torbjørn til. "Men ungfolket er det
3:29:51samme som de nygifte."
3:29:54Vognen holdt stille da de kom nær
3:29:56granlimennene.
3:29:59"Hun er riktig et stolt kvinnefolk, den
3:30:01Marit Nordhaug visket Semun og kunne
3:30:04ikke få øynene fra henne. Hun satt litt
3:30:07tilbakelent i vognen med et tørkle løst
3:30:10bundet over hodet og et annet omkring
3:30:12seg. Hun så stivt ut for seg på de to.
3:30:17Der var ikke en bevegelse over hennes
3:30:19rene, sterke trekk.
3:30:21Mannen var meget blek og mager. Så endau
3:30:24mildere ut enn sedvanlig.
3:30:27Omtrent som den som har en sorg som han
3:30:30ikke kan tale om.
3:30:33Er karene ute og ser til kornet? Sa han.
3:30:36Skal tro det svarte Semun. Det står godt
3:30:40her i år. Å ja det kunne vært verre.
3:30:44Dere kommer sent sa Torbjørn.
3:30:48Det var meget kjent folk å ta avskjed
3:30:50med, sa mannen. "Nå skal du reise vekk,"
3:30:54spurte Semun. "Jeg skulle det." "Ja, går
3:30:58den reisen langt?" "Å ja." "Hvor langt
3:31:01om lag?"
3:31:03"Terika."
3:31:05"Terika", sa begge menn på en gang. "En
3:31:09nygift mann." La se hun til.
3:31:13Mannen smilte.
3:31:15Jeg tror jeg blir her for fotens skyld,
3:31:17sa reven. Den satt fast i glefsen.
3:31:21Marit så bort på ham og derfra på de
3:31:23andre. En lett rødme fløy over ansiktet.
3:31:27Men det var ellers uforandrelig.
3:31:30Kanskje konen blir med, spurte Semun.
3:31:34Nei, hun gjør ikke det heller.
3:31:37De sier det skal være så lett å komme
3:31:39til makt i Amerika, sa Torbjørn. Han
3:31:42følte at talen ikke burde stå stille. Å
3:31:46ja, sa mannen. Men Nordhaug er en god
3:31:49gård, mente Semun.
3:31:52Det er for mange på den, svarte mannen.
3:31:56Konen så at hen til han.
3:32:00Den ene står i veien for den andre, la
3:32:02han til.
3:32:05Ja, god lykke på reisen, sa Semun og tok
3:32:07hans hånd.
3:32:09Vår herre, gi deg det du vil finne.
3:32:13Torbjørn så sin skolekamerat sterkt opp
3:32:16i øyet.
3:32:18Jeg vil tale med deg siden, sa han.
3:32:22Det er godt å kunne tale med igjen,
3:32:24svarte mannen og skrapte med sveper i
3:32:26vognulvet.
3:32:29Kom over til oss, sa Marit og Torbjørn
3:32:32så vel som semun stusset og så opp.
3:32:36De glemte bestandig at hun hadde så mild
3:32:39en stemme.
3:32:42De kjørte.
3:32:44Det gikk sakte fremover. En liten
3:32:46støvsky kruste omkring dem. Aftensolen
3:32:50falt like på. Iot hans mørke vammelsklær
3:32:55skinte hennes silketørkle.
3:32:58En bakke kom og de forsvant.
3:33:04Lenge gikk far og sønn før de sa noe.
3:33:08Det bæres meg for at han sent kommer
3:33:11igjen. Ytret endelig Torbjørn.
3:33:15Det er vel også det beste, mente Semun
3:33:18når en ikke har festet lykken i landet.
3:33:21Og de gikk at tause videre.
3:33:25Du går nok forbiåkeren, sa Torbjørn.
3:33:29Ja, vi kan se til den på tilbakeveien.
3:33:32Og de gikk lenger fremover.
3:33:35Torbjørn ville ikke riktig spørre hvor
3:33:37dette bar hen. De gikk forbi granlige
3:33:41jjordet.
3:33:46Kapittel.
3:33:49Guttorm og karen solbakken hadde alt
3:33:51spist da synneøver rød og anpusten
3:33:53tråtte inn.
3:33:55Men kjære barnet mitt, hvor har du vært?
3:33:57spurte moren.
3:33:59Jeg ble tilbake med Ingrid, sa Syneøve
3:34:02og ble stående for å ta et par tørkler
3:34:04av seg.
3:34:06Faren lette inn i skapet etter en bok.
3:34:09Hva kunne dere to ha å tale om som tok
3:34:12slik lang tid?
3:34:14Å, ikke om noe. Ja, så var det da riktig
3:34:18bedre at du holdt kirkefølge, barnet
3:34:19mitt. Hun reiste seg og tok frem mat til
3:34:22henne.
3:34:24Da Snov hadde satt seg ned for å spise
3:34:26og moren hadde satt seg like overfor
3:34:28henne, sa hun: "Var det kanskje flere du
3:34:31talte med?" "Ja, det var mange," sa
3:34:34Sunnove.
3:34:36"Barnet må få tale med folk", sa
3:34:38Guttorm.
3:34:39"Visst må hun det," sa moren litt
3:34:41mildere, men hun burde dog følge sine
3:34:43foreldre.
3:34:45Her på svarte.
3:34:48Det var en velsignet kirkedag, sa moren.
3:34:52Ungdommen på kirkegulvet gjør en godt.
3:34:54Man husker sine egne barn, sa Guttorm.
3:34:58Du har rett i det, sa moren og sukket.
3:35:01Ingen kan vite hvorledes det vil gå dem.
3:35:05Guttorm satt lenge taus. Vi har meget å
3:35:08takke Gud for, sa han endelig.
3:35:11Han lot oss beholde ett.
3:35:14Moren satt og dro fingeren etter bordet
3:35:17og så ikke opp.
3:35:19"Hun er dog vår største glede", sa hun
3:35:22sagte. "Hun har også artet seg vel", la
3:35:25hun endau saktere til.
3:35:28Det var en lang taushet.
3:35:30"Ja, hun har gjort oss meget glede", sa
3:35:33Guttorm og senere med bløt stemme. Vår
3:35:37herre gjøre henne lykkelig.
3:35:40Moren dro fingeren bordet. Der falt en
3:35:43tåre ned på det som hun dro utover.
3:35:48"Hvorfor spiser du ikke?"
3:35:50sa faren i det han så opp en tid.
3:35:54"Takk, jeg er møtt," svarte Sunnøve.
3:35:57Men du har jo ingenting spist", sa han
3:35:59jo også moren. "Du har gått lang vei.
3:36:03Jeg er ikke god til," sa Sunnøve og
3:36:07holdt på med å dra opp en tørkle snipp
3:36:09av barmen.
3:36:11"Spisnet mitt," sa faren. "Jeg kan
3:36:15ikke", sa Syneve og Skar å gråte.
3:36:18"Men kjære, hvorfor gråter du?" "Jeg vet
3:36:22ikke." Og hun hulket.
3:36:25Hun har det så lett med å gråte, sa
3:36:27moren. Faren reiste seg og gikk til
3:36:30vinduet.
3:36:32"Det kommer to menn oppover", sa han.
3:36:35"Jasså, på denne tiden," spurte moren,
3:36:38og hun gikk også bort til vinduet.
3:36:41De så lenge nedover. "Kjære, hvem kan
3:36:44det være?" sa endelig karen, men ikke
3:36:47nettopp som hun spurte.
3:36:49"Jeg vet ikke," svarte guttorm, og de
3:36:51sto og så. Jeg kan riktig ikke forstå
3:36:54det, sa hun. Jeg heller ikke, sa han.
3:36:58Mennene kom nærmere.
3:37:00Det må være dem allikevel, sa hun
3:37:02endelig.
3:37:04Ja, det er nok så, sa Guttorm.
3:37:07Mennene kom nærmere og nærmere. Den
3:37:09eldre stanset og så seg tilbake. Den
3:37:13yngre like så. Gikk de så videre?
3:37:17Skjønner du hva de kan ville? spurte
3:37:19karen omtrent som første gang.
3:37:22Nei, det gjør jeg ikke, sa gutttorm.
3:37:25Moren vendte seg, gikk bortover til
3:37:27bordet, satte vekk, ryddet litt opp. "Du
3:37:31får ta på deg igjen, barnet mitt," sa
3:37:33hun så til Syneve, "For her kommer
3:37:35fremmet folk."
3:37:37Neppe hadde hun sagt dette før Semunpet
3:37:40døren og kom inn. Torbjørn bakefter.
3:37:45"Signe laget", sa Semun. stanset litt
3:37:49ved døren. Gikk dernes sakte fremover
3:37:52for å hilse på folket. Torbjørn fulgte.
3:37:57De kom sist til Sunnøv som enå sto bor i
3:38:00en krok med sitt tørkle i hånden og
3:38:03visste ikke om hun skulle ta det på
3:38:04eller ei. Visste vel knapt at hun holdt
3:38:07i hånden.
3:38:09"Dere får sette dere", sa konen. "Takk.
3:38:12Det er ellers ingen lang vei hitover, sa
3:38:15Semun, men satte seg dog Torbjørn ved
3:38:18siden. Dere kommer igent bort ved kirken
3:38:21i dag, sa karen. Ja, jeg leter etter
3:38:24dere, svarte semun. Det var så mange
3:38:28folk, sa Guttorm. Riktig mange folk,
3:38:31gjentok Semun. Det var også en vakker
3:38:34kirkedag.
3:38:36Ja, vi satt just og talte om det, sa
3:38:38karen.
3:38:39Det er så underlig å se konfirmasjonen
3:38:41for den som selv har barn la guttorm
3:38:44til.
3:38:45Koden flyttet seg på benken.
3:38:49Det er det, sa Semun. Den kommer til å
3:38:51tenke alvorlig på dem. Og det er derfor
3:38:54vi kom hitover i kveld, la han til.
3:38:57så sikkert omkring seg, byttet skrå, la
3:39:01den gamle varlig ned i messingdåsen.
3:39:05Guttdorm, karen Torbjørn flyktet med
3:39:08øynene hver til sin kant.
3:39:11"Jeg tenkte jeg skulle følge Torbjørn
3:39:13hitover", begynte Semun langsomt.
3:39:16"Han kom nok sent hitover alene. "Gjør
3:39:20også ellers dårlig beskjed, er jeg
3:39:21redd?" Han skottet bort på Sunøvet som
3:39:25følte det.
3:39:27Det er nå slik at han har hatt hug til
3:39:29hennes synne fra det han var såpass
3:39:31stilt kar at han kunne ha forstand på
3:39:33slikt og ikke er det vel fritt for at
3:39:36hun også har lagt sin hug på han men da
3:39:39tenker jeg det er best de kommer sammen.
3:39:42Jeg var lite for det den tid jeg så han
3:39:45knapt kunne styre seg selv enn si mer.
3:39:49Men nå tror jeg å kunne borge for ham.
3:39:52Og kan ikke jeg så kan hun de. Hennes
3:39:55makt er nok nå den største.
3:39:58Hva mener dere da om vi så til å få dem
3:40:01sammen? Det kan da vel ikke ha, men jeg
3:40:04vet heller ikke hvorfor vi skal vente.
3:40:07Du guttorm er ved god makt. Jeg er
3:40:10riktig nok ved mindre og har flere å
3:40:13dele på. Men enda så tenker jeg at det
3:40:16kan lage seg.
3:40:18Dere får da si hva dere synes om dette.
3:40:21Henne spør jeg sist, for jeg tror nok å
3:40:23vite hva hun vil.
3:40:26Således talte Semun.
3:40:29Guttorm satt på huk, la vekselvis den
3:40:31ene hånd over den, gjorde flere ganger
3:40:34mine til å reise på seg i det han hver
3:40:37gang trakk pust med mer makt. Men kom
3:40:41seg dog ikke til før den fjerde eller
3:40:43femte gang. Så fikk han endelig rett
3:40:45rygg. strøk seg opp og nedover kneet og
3:40:49så bort på konen, således at blikket av
3:40:52og til streifet synd.
3:40:55Denne rørte seg ikke. Ingen kunne se
3:40:57hennes ansikt.
3:41:00Karen satt ved bordet og streket.
3:41:03"Det er nå så at det er et vakkert
3:41:06tilbud," sa hun.
3:41:08Ja, det synes jeg vi får ta til takke
3:41:10med, sa guttår med høy stemme som var
3:41:13han betydelig lettet og så fra hendene
3:41:15til Semun som hadde lagt armene over
3:41:18kors og lenet seg opp mot veggen.
3:41:21"Vi har bare denne ene datteren," sa
3:41:23karen. "Vi får betenke oss."
3:41:27Det var råd til det, sa Semun. Men jeg
3:41:29vet ellers ikke hva det skulle være i
3:41:31veien for å svare straks, sa Bjørnen.
3:41:33Han spurte bonden om han måtte få den
3:41:35kuen hans.
3:41:38Vi kan v svare straks, mente guttorm og
3:41:41så til konen.
3:41:43Det var nå dette at Torbjørn kunne være
3:41:45vel vill, sa hun, men så ikke opp. Det
3:41:49tror jeg har rettet på seg, sa Guttorm.
3:41:52Du vet selv hva du sa i dag.
3:41:55Ektefolkene så nå vekselvis på
3:41:57hverandre.
3:41:59Det varte vel et minutt.
3:42:02Kunne vi bare være trygg på ham? Sa hun.
3:42:05Ja, tok n semunatter til ordet. Hva den
3:42:09sak angår så må jeg si hva jeg har sagt
3:42:11før.
3:42:13Det går godt med Lasse når hun holder
3:42:16tømmene.
3:42:18Det er svært sliken makt hun har over
3:42:21ham.
3:42:22Det prøvde jeg den gang han lå syk der
3:42:24hjemme hos meg og jeg visste ikke hvor
3:42:26det bar hen til helsen eller ei. Du får
3:42:30ikke være for tråd på disse guttorm. Du
3:42:32vet hva hun selv vil og det er noe henne
3:42:35vi lever for.
3:42:37Da så synder vi for første gang opp. Og
3:42:40det var på faren stort og takknemlig.
3:42:45Å ja, sa karen etter en stunds taushet
3:42:48og streket nå litt hårdere enn før. Har
3:42:51jeg stått imot i det lengste så har det
3:42:54vel vært fordi jeg hadde en god mening
3:42:56med det.
3:42:57Jeg var kanskje ikke så hård som ordene.
3:43:00Hun så opp og lo. Men gråten ville frem.
3:43:05Da reiste guttorm seg.
3:43:08Så i Guds navn er det hent som jeg helst
3:43:11ville her i verden, sa han og gikk
3:43:13bortover gulvet mot synøv.
3:43:16Jeg har aldri vært redd for det, sa
3:43:18Semun reiste seg nå også.
3:43:21Det som skal ihop, det kommer ihop. Han
3:43:25gikk bortover.
3:43:28Nu, hva sier du til det, barnet mitt?"
3:43:31sa moren. "Hun kom nå også hen til
3:43:33Syøvet."
3:43:35Hun satt enda der. De sto alle omkring
3:43:38henne med unntagelse av Torbjørn som
3:43:42satt hvor han først hadde satt seg.
3:43:45"Du får reise deg, barnet mitt!", visket
3:43:47moren til henne.
3:43:49Hun reiste seg, smilte, vendte seg bort
3:43:53og gråt.
3:43:55"Vår herre han følger deg nå og alltid",
3:43:58sa moren og slo armene omkring henne og
3:44:01gråt sammen med henne.
3:44:03De to mannfolkene gikk bortover gulvet,
3:44:06hver til sin kant.
3:44:09Du får gå hen til ham", sa moren en
3:44:12gråtende i det hun slapp henne og sjøv
3:44:15blitt til henne.
3:44:17Syndv gikk et skritt, men sto fordi hun
3:44:20ikke kunne komme lenger.
3:44:23Torbjørn sprang opp og gikk mot henne.
3:44:25Grep hennes hånd, holdt den, visste ikke
3:44:29hva mer han skulle gjøre, men ble
3:44:31stående med den til hun sakte tok den
3:44:33til seg igjen.
3:44:35Så sto de der stilltidende ved siden av
3:44:38hverandre.
3:44:41Døren gikk lydløst opp i en stakk hode
3:44:45inn. Er synø her? spurtes det med varsom
3:44:49stemme. Det var Ingrid Granlen.
3:44:53Ja, her er hun. Kom nærmere, sa faren.
3:44:57Ingrid liksom betenkte seg. Kom du, her
3:45:01er alt godt, la han til.
3:45:03De så nå på henne alle sammen. Hun
3:45:06syntes noe for legen.
3:45:09Her er nok flere ute, sa hun. Hvem er
3:45:12det? spurte Guttorm. Det er mor, sa hun
3:45:16sagte. La henne komme, sa Fire på en
3:45:19gang. Og konen på Solbakken gikk imot
3:45:22døren, mens de andre så glade til
3:45:25hverandre. "Du kan gjerne komme, mor,"
3:45:28hørte de Ingrid si. Og så kom Ingebjør
3:45:32Granlin inn i sitt lyse skaut.
3:45:35"Jeg forsto det nok", sa hun. Skjønt
3:45:38Semun, kan du ingenting si?
3:45:42Og så var Ingrid og jeg ikke god til
3:45:44annet enn å gå over. "Ja, her er det som
3:45:47du vil ha det", sa Semun og flyttet seg
3:45:49for at hun kunne komme frem til dem.
3:45:52Og Gud velsigne deg fordi du dro ham
3:45:55over til deg, sa hun til Syneøve, tok
3:45:58henne om halsen og klappet henne. Du
3:46:01holdt fast i det lengste, du barnet
3:46:03mitt. Det ble dog som du ville. Og hun
3:46:07klappet henne på kinn og hår. Hennes
3:46:10tårer rant nedover ansiktet. Hun endset
3:46:13dem ikke, men strøk om hyggelig vekk
3:46:15synøves.
3:46:17Ja, det er en gill guttef, la hun til.
3:46:21Og nå kjenner jeg meg trygg for ham. Og
3:46:24hun sluttet henne enda en gang til seg.
3:46:28Mor vet mer i kjøkkenet sitt. Hun sa
3:46:32Semun enn vi andre som skal være midt
3:46:34oppi det.
3:46:36Det stilnet litt av med gråten og
3:46:38bevegelsen.
3:46:39Husken begynte å tenke på kveldsmaten og
3:46:42talte til den vesle Ingrid om å hjelpe
3:46:44seg. For syndeb i kveld.
3:46:48Og så ga disse to seg i ferd med å koke
3:46:51rømmegrøt.
3:46:53Mennene kom i tale om årets høst og hva
3:46:56der kunne falle.
3:46:58Torbjørn hadde satt seg borte ved
3:46:59vinduet og syndet ved gle hen til ham og
3:47:02la hånden på hans skulder.
3:47:05"Hva ser du på?" fisket hun.
3:47:08Han vendte hodet så lenge og mildt opp
3:47:12på henne. Derfra ut igjen.
3:47:16Jeg ser over til granlen, sa han.
3:47:21Det er så underlig å se den herfra.

About this transcript

This page contains the full transcript of Synnøve Solbakken – Full lydbok (Bjørnstjerne Bjørnson) by Lydbok Online, generated from the public captions YouTube serves with the video. The transcript has 31,185 words across 4,754 segments, with the original timestamps preserved so you can click any line to jump to that moment in the embedded player.

What you can do with it

Use the transcript to take notes, quote the speaker, build a study guide, generate a summary with ChatGPT or Claude via the YouTube Summary tool, or export it as a timed subtitle file with YouTube to SRT. You can also re-open it in the transcriber to choose a caption track available on the video.

Free YouTube transcript tool

YouTube2Text is a free YouTube transcript generator — no signup, no daily limit. Paste any YouTube link and get the full transcript instantly, with timestamps, click-to-jump, caption language selection, AI prompts for ChatGPT, Claude, and Gemini, and exports to TXT, SRT, VTT, or Markdown.